Så er han her på nytt igjen, og denne gangen er Mummitrollet i et flunkende nytt eventyr laget av norske Hyper Games. Det er mange år siden jeg har satt meg inn i et eventyr satt i Mummidalen, og definitivt det første Mummitroll-spillet jeg har prøvd. Spiller Mummitrollet: Vinterens varme på våre nostalgiske hjertesnorer, eller kan denne tittelen leve opp til noe av 90-tallets største underholdningshøydepunkter?

Ja, dette blir nok spennende

Vinterens varme starter på høsten, hvor Mummi Pappa, Mummi Mamma og Mummitrollet forbereder seg på vinteren. Dette er et ganske gjenkjennelig scenario som er veldig typisk fra både bøkene og TV-serien. Man trenger derfor ikke få så mye innføring for å allerede ha mye kontekst til handlingen. Vinteren kommer, og i nok en ikke helt uvanlig vending våkner Mummitrollet opp midtvinters.

Spillet smeller til med både en ganske skummel, men også melankolsk setting ut av boksen. Det hele føles veldig intenst fra første øyeblikk. Dette på tross for at det faktisk ikke er noen ekte fare på ferde (utelukkende sett fra et Mummidalen-perspektiv). Jobben din blir å trosse frykten, og bringe våren tilbake med en bål-festival. Hvorfor akkurat Mummitrollet må få våren tilbake, når arten hans normalt sett ligger i dvale hele vinteren, kan man jo lure litt på.

Selve historien blir utbrodert og formidlet på forskjellige fortellermåter. Enten via filmsnutter, dialog-sekvenser på samme måte som Fire Emblem, eller snakkebobler; alle veldig sjarmerende på grunn av den visuelle stilen. Den er tydelig inspirert av vår alles favoritt-Ringenes Herre-illustratør – Tove Jansson. Det er dog ingen tale eller snakkende figurer, så alt må leses. Et stort pluss er at karakterene er lette å sette seg inn i.

Fortellerstilen har lagt mye varme, og sterke personligheter til grunn, noe som gjør innlevelsen relativt fungerende til tross for at det kun er tekst. I tillegg er spillet også på norsk, hvilket er en stor stjerne i boka. Jeg skulle dog ønske at spillet inkluderte stemmeskuespill, da Mummitrollets melankolske sukking ble litt deprimerende og ensformig over tid.

Med en hale kort, og en nese stor

Til tross for at spillet har en søt og koselig presentasjon, holder ikke spillet tilbake på 90-talls-traumatiserende effekter. Frykt er svært subjektivt. For noen er det sykdom, for andre er det å møte en fremmed på et øde sted. En ting som nok de aller fleste av oss har opplevd som smårollinger, er frykten for mørket, høye og brå lyder eller visuelle inntrykk som blod. Dette er det Vinterens varme spiller på, en veldig fundamental frykt som enten vil påvirke deg, eller få deg øyeblikkelig til å forstå og sette deg inn i settingen til spillet.

Men er ikke dette et spill ment for barn?

Tove Jansson, forfatteren og skaperen bak Mummitrollet, startet kanskje bøkene med et utgangspunkt om at det skulle være noe barnevennlig. Etter at de siste bøkene var ferdigskrevet, var det ganske tydelig at tematikken var svært voksen, men eksisterte i et barnebok-univers. De første bøkene ble skrevet under andre verdenskrig, og mye av handlingsforløpet gir assosiasjoner til dette. Et eksempel er en kjempekomet som skal masseødelegge hele Mummidalen, og frykten og angsten rundt dette. Men i all denne grusomheten fant man et samhold og et fellesskap som inkluderte alle.

Kombinerer man dette med at vi vokste opp med Mummidalen som barne-TV-show, og relativt koselig stemmeskuespill, så blir mange fort usikre på hva den virkelige demografien egentlig er.

Det beste trollet som fins på jord

Vinterens varme bygger på denne filosofien, og lar oss som opplever spillet gå gjennom en slags tilsvarende berg-og-dalbane, bare ikke skrudd opp til 11 som kildematerialet. Du ser den visuelle stilen i markedsføringen, og tenker: «Nå skal jeg gå full ‘Her kommer Mummi’.» Realiteten er at du blir smekt i trynet med angstfølelse av å være alene, redselen som kommer av gufne lyder, forvridde forestillinger fra mørket, og blodspor…? Når du omsider får tent lys, lukket vinduene, og avslørt at all raslingen kom fra et uskyldig ekorn, finner man ut at det egentlig aldri var noen livstruende situasjon. Likevel sitter uroen igjen resten av spillet, litt på samme måte som Hufsa gjorde etter en episode av TV-serien.

Det betyr ikke at det ikke finnes faktiske trusler i spillet. Vinterkulda tar livet av det nevnte ekornet, og senere møter man på ulver som holder skrekken oppe. Spillet skal ha det at det holder på, og utvikler frykten til spilleren jevnt gjennom hele spillet. Hvis alt bare hadde vært Mummitrollets innbilning, ville de skumle aspektene mistet litt av punchen sin.

Spillet er dog veldig mye mer enn bare en uhyggelig visuell novelle. Mummitrollet manner seg opp gjennom spillets handlingsforløp, og blir faktisk en ganske tøff liten råtass mot slutten. Det er faktisk en ganske ålreit mengde med karakterutvikling på tvers av hele spekteret. Kanskje Lille My er unntaket fra regelen her, men det hadde jo nesten blitt litt skuffende om det var på annet vis. Det at karakterene endrer seg gir naturlige overganger i plottet, som smitter over til selve spillmekanikken, som at man plutselig tør å gå inn i områder man tidligere syntes var for skumle.

Ja det er Mummi

Om man skal sammenligne dette med noe vi alle kan forstå, ville jeg kanskje sagt at det kan minne om et lettvekts-Zelda-spill. Her samler man på utstyr som skal hjelpe til med veldig spesifikke oppgaver; som at fyrstikker skal lyse i mørket, og spade skal skuffe vekk snø. Du får et slags våpen i form av votter som kan brukes til å kaste snøballer med.

Du kan også oppgradere utstyret ditt, og ikke alt er obligatorisk, slik at spillet belønner deg for utforskning. Dette kan best sammenlignes med Super Metroid. Jeg kom til et punkt hvor jeg tenkte: «Fy søren så dårlig gjort av spillet å ikke gi meg en super-spade for å måke snøen». Det viste seg dog bare at jeg var mer sta og tett i pappen mer enn noe annet. «Super-spade» er en greie, men jeg fikk den etter at jeg hadde måkt all snøen i hele spillet.

Utvalget av utstyr er ikke enormt, men puslespillene gjør mye ut av det lille man har. Vottene dine kan brukes til å lage snøballer som du kan kaste på mål som istapper, trær og andre personer. Man kan også rulle svære snøballer som kan brukes til å tette hull eller fylle tomrom mellom to plattformer.

Det finnes noen hindringer, som snødekkede busker du ikke kan passere før du har lært deg en ny egenskap. Denne egenskapen er å ta løpefart og skli gjennom buskene. Det føles litt som at man blir kunstig holdt tilbake for å ha skapt et Metroidvania-snev til spillet. Nå ga vi masse ros til Pragmata for å lene seg inn i videospill-elementer som dette, men forskjellen her er at Vinterens varme vektlegger historie veldig tungt. Det å la være å skli gjennom buskene i starten, for så å plutselig kunne gjøre det for å oppnå progresjon, blir litt iøynefallende. Samtidig har man ikke et stort utvalg av utstyr, som gjør at man skulle gjerne hatt flere egenskaper fra begynnelsen av spillet.

Ja det er Mummi(igjen?)

På flippsiden blir det dog litt ensformig i lengden når man gjør mye ut av lite utstyr. Å måke snø ble en ganske kjedelig jobb etter hvert. Å kaste snøballer på istapper ble plankekjør, og å tenne fakler var egentlig aldri spesielt spennende. De siste par timene av spillet økte vanskelighetsgraden en del, men store deler av den første halvdelen føltes relativt raskt som rutinearbeid. Spillet led dog ikke stor nød på grunn av dette, da jeg ble ferdig med spillet på ca. ni timer. Det som virkelig plagde meg var at spillet hadde valgfrie sideoppdrag og belønninger man lett kunne gå glipp av. Det var allerede for sent å gjøre noe med det da jeg innså dette. Jeg manglet kun én ting i slutten av spillet, og det gnagde en del på opplevelsen for OCD-meg.

Løpet til spillet legges opp til at du skal utforske en del, mens du gjør tjenester og oppgaver for Mummidalens beboere. Hyper Games har brukt litt tid på å lage et snøspor-system som gagner deg som… ganger mye omkring. Innenfor visse parametere er fotsporene dine permanente. Dette gjør at du til enhver tid vet hvor du har gått, så du ikke forgjeves utforsker et sted to ganger. Samtidig vil det være naturlige årsaker til at man må gå en vei to ganger, og går du i dine egne spor så vandrer du raskere. Det kan jo nesten bli sett på som en metafor for at vante stier gir følelsen av at tiden går raskere?

Ma Ma Ma Ma Ma Ma Ma Ma Ma (Hva er dette for en overskrift?)

Spillet har også en kampmekanikk som har et «reaksjonsevne»-preg ved seg. Og hovedsakelig går det på å ha snøballkamp med Lille My. Jeg kan ikke si jeg fikk så altfor mye ut av dette, da jeg aldri ble truffet en eneste gang selv, og jeg gruste Snusmumrikkens halvsøster uten engang å prøve. Ellers var det scenarioer hvor det blåste vind, og man måtte søke dekning for å ikke bli blåst vekk.

Ingenting av dette var spesielt utfordrende, og det fikk meg litt til å tenke tilbake på da jeg spilte The Legend of Zelda: Link’s Awakening på Game Boy Color som liten gutt. Det spillet var betraktelig vanskeligere, men jeg klarte meg gjennom store deler av spillet allikevel. Samtidig er spillet noenlunde skummelt, og du må være i stand til å lese for å forstå hva du skal gjøre. Du må altså være i en viss alder for å kunne spille dette alene, og om du ikke blir skremt av spillet, så tror jeg du er «voksen» nok til at utfordringsnivået ikke byr på særlig store problemer. Potensielt burde jeg brukt mer tid på å lese bøker enn å bli god på videospill som liten, fremfor å undervurdere barns leseevne og bruke dette som argumentasjon her.

Jeg likte aldri lisensspill som barn; Tom & Jerry, Snurre Sprett og Mummitrollets største lisensrival: trollet Shrek, var alle elendige opplevelser. Dette spillet lever nok litt på Mummi-merkenavnet også, men det er ikke en nostalgi-melkemaskin. Som liten pjokk hadde jeg nok likt spillet, men jeg vet ikke hva dagens iPad-generasjon egentlig synes om slike typer spill.

Det er også litt spesielt å sitte med et vinterspill som dette mens sola steker ute og sommeren nærmer seg. Vinterens varme er veldig avhengig av stemning, mørke og kulde for å treffe følelsesmessig, og jeg kan ikke la være å lure på om opplevelsen hadde truffet enda hardere en mørk desemberkveld. Samtidig er det kanskje litt typisk Mummitrollet også; at vinterdepresjon og eksistensiell uro plutselig dukker opp når man minst forventer det. Det fins en veldig enkel løsning på dette om du ikke har spilt spillet; vent til vinteren kommer igjen.

Her er sluttrudrelutten

Historien til Mummitrollet er kanskje litt tynnere enn hva en TV-episode ville vært, men gjør en veldig god jobb med å drive plottet fremover. Handlingen føles jordnær, men viktig og meningsfull; en rolle Mummitrollet var skapt for. Spillet tar også noen artistiske vendinger helt på slutten som gir deg noe å fundere og gruble litt over.

Fra et spillmekanisk perspektiv er spillet akkurat spennende nok for 8–9 timer, men hadde ikke klart å holde deg gående stort mye lenger. Det at spillet har innhold man kan gå glipp av føles som et unødvendig nikk til 90-tallet, fordi dette egentlig er et spill som fungerer best når man får oppleve alt i én gjennomspilling. Dette på tross av at spillet gir deg gode insentiver til å utforske videre, som flere karakterer å bli kjent med og bedre utstyr.

Jeg har alltid sett litt på oss nordmenn som vanedyr; på godt og vondt. Jeg føler at vi lener oss på nostalgi og rutiner når det kommer til mange av våre preferanser, som taco hver fredag med Nytt på nytt på TV. Det kommer derfor ikke som et sjokk for meg at en norsk utvikler velger å gå for noe som gikk på NRK som Barne-TV tilbake i tiden. Det er dog et stort ansvar, da dette er en internasjonal serie som er høyt elsket over hele verden. Mummitrollet: Vinterens varme spiller kanskje på vanemennesket inne i oss selv; men utførelsen her er utelukkende mer godt enn vondt.

Bare Nintendo mottok Mummitrollet: Vinterens varme fra POPAGENDA INC i den hensikt å skrive anmeldelse av spillet. For mer informasjon, les her.