Vi i Bare Nintendo er eksklusivt et nettsted som fokuserer på videospill og relaterte nyheter. Vi dypper sjelden tærne inn i filmanmeldelser. Når dog en såpass tung tittel som Super Mario Galaxy filmen vises på storskjermen, kunne vi ikke dy oss.
Vi var to om å se filmen, og begge en del på hjertet når det kommer til filmens sterke og svake sider. Av hva spill angår; er vi relativt to vidt forskjellige personer, men vi har én stor ting til felles; Super Mario forgudes uten sidestykke.
Eventyret begynner
Filmen har tittelen «Galaxy» i seg, og hva hadde den tittelen vært verdt om Rosalina ikke dukket opp? Det hele starter ganske dramatisk, med høyoktan action og klassisk prinsesse-kidnapping, bare for å sette stemningen.
Handlingen plukker seg relativt effektivt opp fra den første filmen. Mario og Luigi krysser en ørken for å hjelpe lokalbefolkningen med et prekært rør. Dette leder til at vi blir introdusert til vår alles favorittdinosaur — Yoshi.
Herfra knytter filmen kidnappingen av Rosalina opp mot våre kjente og kjære helter fra den første filmen. Gjengen må begi seg ut på nok et eventyr. Denne filmen introduserer også en ny hovedskurk. Dette er ingen ringere enn Bowser Jr. som får noen centimeter ekstra av storskjermen.
Gjengen får denne gangen hjelp fra noen nye sidekarakterer i form av Luma, Fox McCloud og… Kong Koopa selv? Dette er en ny sammensveiset gjeng som møter en rekke utfordringer som setter samholdet deres på prøve. Vitsene sitter løst mens de hamler opp med alt som kommer deres vei, både på og utenfor planeter.
Silke:
Her kan Mario-fans glede seg over mange referanser til forskjellige Mario-spill, fra Super Mario Bros. 2-karakterer som Wart, Birdo og Mouser, til en remix av «Jump Up, Superstar». Det burde derimot vært mer fra Galaxy når filmen tross alt heter «The Super Mario Galaxy Movie». Bortsett fra Rosalina, og den korte delen med Honey Queen, var det heller lite.
Flere viktige karakterer fra Mario-universet blir også en del av Mario-filmverdenen her. Yoshi har lenge vært en av mine favoritt-Mario-karakterer, så jeg gledet meg til å se ham ha en rolle i filmen! Han blir med Mario og Luigi fra tidlig av, og er morsom og søt som alltid. Som forventet av en Mario Galaxy-film er Rosalina også her, og filmen begynner med at hun forteller en god natt-historie til Lumaene. Jeg skulle ønske hun hadde en litt større rolle og ikke var fanget mesteparten av tida, men det var spennende å se Peach redde Rosalina mens Mario-brødrene tok seg av Bowser Jr. Filmen forklarer også hva forholdet mellom Peach og Rosalina er, noe det har vært flere fan-teorier om. Om dette er noe som bringes over til spillene, gjenstår å se.
Lot seg overraske
Filmen var også nydelig visuelt, de forskjellige og varierte verdenene så fantastiske ut. Vi drar blant annet gjennom ørken, casino og verdensrommet. Her får vi mer detaljer enn i spillene, som gir filmen sin egen stil og uttrykk. I tillegg får vi sekvenser i andre tegnestiler, som Fox McClouds 2D-animerte intro og en pixelart-del mot slutten av filmen!
At Fox McCloud fra Star Fox hadde en rolle i filmen var overraskende, eller hadde ihvertfall vært det om det ikke hadde blitt avslørt ca. en uke i forveien. Han passet likevel bra inn i historien, og det kan bli interessant å se hvilke andre Nintendo-karakterer som muligens dukker opp i senere Mario-filmer.
Av og til kunne filmen gå litt for fort framover, og føles som de prøvde å presse inn så mye de kunne. Her hadde det kanskje vært greit å bruke mer tid på noen punkter og spare resten til en senere film.
Kristian:
Av utvalget skribenter i denne anmeldelsen fremstår jeg nok som den mest kyniske av oss. Her i gården ses det nesten aldri på filmer lenger. Litt fordi tiden er knapp. Samtidig at man holder fast ved holdningen som oppsto under debatter på 90-tallet, hvor jeg mener at spill er den ultimate underholdningen. Når det er sagt, gjør jeg nesten alltid unntak for spillfilmer når de kommer på kino. Dermed henger man godt med på dette spesifikke segmentet av filmindustrien.
Jeg vil også etablere at jeg forstår én ting veldig godt; filmen rettes mot en yngre demografi enn min egen. Når det er sagt, formes meningene mine naturligvis av hvor underholdt jeg som millennial blir. Samtidig forsøker jeg, etter beste evne, å sette meg objektivt inn i flere demografiers perspektiv.
Høyoppløslig mustasj
En ting som uten tvil får universelt positiv omtale, er det visuelle. Filmen ser helt fantastisk ut, og du kan omtrent telle antall hårstrå på bartene i filmen. Samtidig som du virkelig kan studere hvor øglehudet Kong Koopa er. Dette gir et slags realistisk element sammenlignet med Mario-spillene.
Nintendo og Universal må ha hatt dette som en viktig filosofi for filmen. Det å utvikle en egen stil har vært sentralt for identiteten og skapergleden i begge filmene. De har trolig valgt denne unike retningen med tanke på flere hensyn. Setting med ferske helter, nye karakter-introduksjoner og retcon (omskriving av originalt plott).
Vi så filmen på engelsk, noe som naturligvis påvirker innlevelsen i skuespill og humor. Personlig foretrekker jeg lokale tilpasninger og humor. Samtidig er jeg ikke spesielt fan av Chris Pratt som Mario, eller Keegan-Michael Key som Toad. Jack Black får heller ikke en like prominent rolle som Kong Koopa denne gangen heller. Resultater bære kanskje litt preg å mangle litt av magien fra den første filmen.
Koji Kondo får skinne:
Det er derimot noe som fremstår som en enorm forbedring fra første film; de har fjernet «listepoppen». Vi har et legendarisk utvalg av original Mario- og generell Nintendo-musikk som fint står på egne bein. Heldigvis bruker filmen dette på en bedre måte, og jeg merker knapt noe (mis)bruk av mainstream-musikk. Dette dro meg mindre vekk fra handlingen fra filmen, noe den første gjorde ved flere anledninger.
Når vi først snakker om å hedre ting; Super Mario Bros-serien fyller nå 40 år, tenk det! Filmen bruker ikke bare dette til sin fordel, men bygger nesten hele opplevelsen på dette fundamentet.
Det er riktignok noen sekvenser hvor referansene blir litt i overkant, som når Koopa Jr. spiller «NES» med Mario. Dog i nesten alle tilfeller føles referansene naturlige både i historien og i det visuelle handlingsforløpet. Samtidig leverer filmen knallsterke referanser, som når Mario bruker en øks for å kutte ned en bru.
Min absolutte favorittreferanser blir delt mellom to øyeblikk. Vi fikk se Musse for første gang siden Super Mario Brødrenes Super Show #BarndomsSkurk. Det andre var honnøren til Super Mario 64-gummifjes-Mario, hvor en karakter drar i øyelokket på Mario under filmen. Som du kanskje merker, trekker jeg frem referanser fra langt mer enn bare Galaxy. Det er såpass mange fra både Mario-universet og andre spillserier at filmen kunne hett «Super Mario Bros. 2». Jeg kan nesten bare anta at tittelen ble valgt for å samkjøre med Galaxy-relanseringen i høst. Det kom tross alt Galaxy-Amiiboer her om dagen og.
Møt gutta krutt og juling-jentene
Fox dukker som nevnt opp, og fungerer som et godt tilskudd til filmen. Historien trengte virkelig en actionfylt romkamp-scene som man neppe hadde fått til like bra uten en mer «troverdig» romskip-pilot. Filmskaperne lar ham i stor grad posere med one-liners og vitser. Han fremstår nesten litt for kul i konteksten av filmen, men hvem kan klandre den lekkerbisken? Han tar aldri fokuset bort fra Mario, Luigi og Peach.
Yoshi er en annen karakter som heller ikke tar for mye plass. Han får verken en spesielt dyp introduksjon eller en særlig utviklet personlighet. Dette gagner filmen i min mening, siden den allerede håndterer mange plottpunkter. Jeg synes likevel at Yoshi ser litt urovekkende ut, nesten som om han kommer fra en Wallace og Gromit-film. Samtidig kommer det runde designet opprinnelig fra spill med papir- og garnestetikk. Det at Yoshi gir vibber til en modelleirefigur gir et slags særpreg som også kan fungere til karakterens fordel.
Ikke bare en prinsesse i nød… eller?
Peach fremstår derimot som kanskje den sterkeste karakteren i filmen ved siden av skurken. Hun byr på både en indre konflikt og dybde, samt utagerende og intens action. I den første filmen fikk vi vite at hun ble kronet til «Prinsesse Fluesopp» av alle soppene i Sopperiket. Utover dette har filmen holdt bakgrunnen hennes mystisk. I de tidlige scenene skaper en tydelig forventning om at dette skal utforskes videre. Filmen utbroderer dette til en viss grad, siden Rosalinas skjebne knytter seg til Peach. Utføringen skaper dog flere problemer og spørsmål for handlingen.
Rosalina kjenner tilsynelatende Peach fra før, og hun sitter på oppdatert informasjon om både Peach og Mario-brødrene. Stjerne-prinsessen velger å holde avstand av «kosmiske grunner». Når filmen nærmer seg slutten, faller korthuset sammen. Vi sitter igjen uten å forstå særlig mer av verken Peach eller Rosalina. Det blir som Luigis «sidekarakter»-rolle i den første filmen, men her får Rosalina en enda svakere behandling. Det hele fører til at Peachs karakterutvikling svekkes betydelig.
Kanskje en skurk for mye
Kong Koopa fremstår også som inkonsekvent motivert. I starten viser han tydelig sinne fordi han sitter fanget ifra den første filmen, og ønsker å dolke Mario i ryggen. Luigi hevder at Kong Koopa har blitt rehabilitert, og plutselig støtter filmen dette gjennom et svært brått vendepunkt. Deretter vender han raskt tilbake til sitt gamle seg og avfeier tiden med Luigi som bortkastet. I tillegg tror Mario og Luigi på et tidspunkt at han forråder dem mens han faktisk bryr seg om søskenparet. Han viser en kort indre konflikt rundt brødrenes skjebne, men kort tid etter ønsker han faktisk å bli kvitt dem. Filmen bygger opp en potensiell konflikt rundt sviket, men lar den aldri få noen reell konsekvens.
Koopa Jr. får også en svært generisk skurkebakgrunn og ønsker i praksis bare å ødelegge universet. Samtidig fremstår han som ressurssterk, vittig og energisk, og han viser et tydelig talent for å nå målene sine. Han redder faren sin fra fangenskap, bygger en egen planet og kaster seg fryktløst inn i enhver situasjon. Bakgrunnshistorien hans forklarer hvor han kommer fra, men i praksis velger han å være skurk fordi han vil være det. Jeg foretrekker karakterer med litt mer nyanse enn de som ser seg i speilet og tenker «jeg er så ond».
Mario & Peach
Sluttoppgjøret består av to deler, og jeg foretrekker den ene klart mer enn den andre.
I den ene delen trosser Peach massiv motstand. Hun går inn i fangecellen til Rosalina og overvinner situasjonen ved å hente frem minner fra barndommen. Dette skaper et sterkt øyeblikk og gir den lille dybden hun har i filmen noe å bygge på. Her handler det ikke om ren styrke, men også om å bruke empati og det mykere aspektet ved rollen hennes.
Mario, Luigi og Yoshi havner derimot i en klassisk bøllebank-sekvens, men dette føles, som kidsa sier; «mid AF». Kong Koopa får en makeover over og lytter ikke til Marios kall om fred. Koopa Jr. mister plutselig kontroll over kreftene sine uten at filmen har etablert dette som et problem tidligere. Mario redder dagen etter å ha funnet en «power-up» som bare ligger der. Ingen av karakterene tar med seg noen tydelig lærdom fra noe av det som skjedde her.
Felles konklusjon
Vi forstår at filmen sikter mot et bredt publikum i alle aldre, men flere elementer får meg til å stusse. Er det en grunn til at filmen ikke har en konsistent logikk rundt atmosfæretette romskip? Hvorfor reagerer Toad instinktivt negativt på Yoshi? Må filmen hoppe mellom scener i et tempo som minner om en TikTok-reel? Filmen åpner med å markere 40-årsjubileet til Super Mario Bros. Her blir dog 20–40-årsdemografien ivaretatt i stor grad kun gjennom referanser og action. Dette skal dog ikke brukes for mye imot filmen, da dette er en familiefilm for alle.
Når dette er sagt, fremstår filmen som utrolig sjarmerende, med lett humor og en fantastisk visuell stil. Samtidig er det et originalt innslag med egen historie og tidslinje, egne karakterer som en rosa Coin Coffer man aldri har sett før. Allerede eksisterende karakterer fra forrige film har blitt etablert med stemmeskuespillere og personlighet, men hovedpersonene går ikke dypt nok.
Det at prinsessa redder prinsessa er en ny kul vri. Alt i alt koste vi oss veldig med filmen Super Mario Galaxy filmen, og gleder oss allerede til neste! Vi håper på en oppfølger som i større grad utforsker karakterene.
