Vi er i en tidsalder hvor plattformspill har mistet sin topplass som industriens mest populære titler. Fra gammelt av hadde vi en flora av forskjellige maskoter som rådet suverent over sjangeren. Super Mario, Pinsvinet Sonic og Crash Bandicoot var bare noen av toppnavnene der ute, men Accolade ønsket en bit av kaka og introduserte oss til vår alles favoritt-rødgaupe – Bubsy. Og med favoritt mener jeg egentlig så vidt tålbar, da det siste 3D-eventyret til Bubsy var en total «katt»astrofe. Kanskje Bubsy 4D faktisk blir en comeback for serien? Hva kan «pote»nsielt gå galt?

Et historisk mjauument

Selv om man allerede i ingressen har nevnt litt om Bubsy, tror jeg det kan være viktig for anmeldelsen å gå litt inn på historien til serien. Tilbake på 90-tallet var Mario og Sonic the Hedgehog tilsvarende det som GTA og Call of Duty er i dag. Dette var en sjanger alle elsket, og Accolade ønsket å komme med sin egen maskot, men med en ny vri.

For å skille seg vekk fra Sonics kule holdning ønsket man en karakter som ga vibber til Looney Toons. Bubsy skulle derfor bli en slags «lørdagsmorgen-tegnefilm» som skulle snakke til spilleren direkte ved å være fjerdeveggsbrytende. Ved å ha morsomme kommentarer og spenstige dødsanimasjoner skulle det bli gøy å dø, og motivere spillerne til å prøve om igjen.

Resultatet? Spillene var notorisk vanskelige, og spillerne ble møtt av et hav av repeterende dødsanimasjoner og one-liners som fort gikk på rundgang. Dette konseptet kom nok for tidlig ut på 90-tallet, da teknologien var begrenset når det kom til lagringsplass. Det hele toppet seg da Bubsy 3D ble sluppet til PlayStation. Utviklerne skulle ha sett en demo av Super Mario 64 og sagt til hverandre: «Det var det. Tilbake til tegnebrettet». Spillets tank-kontrollere var så fæle at hele spillet «tanket». Storhetstiden til plattformere ebbet kanskje litt ut etter 90-tallet, men Bubsy fikk et nakkeskudd og ble liggende igjen i grøfta av tiåret …

Katta med støvler, og ekstremt mye bagasje

… hadde stemt om det ikke var for noe nytt som skjedde 21 år etterpå. I 2017 fikk Bubsy sin første oppfølger, Bubsy: The Woolies Strike Back, siden den ugudelige lanseringen på PlayStation 1. Deretter fikk man i 2019 Bubsy: Paws on Fire!, som begge var 2,5D-plattformere. Begge spillene gjorde temmelig narr av serien i sin helhet, og lente seg hardt inn på «haha, Bubsy suger». Det kunne jo blitt ansett som litt selvironisk humor som kunne slått bra an. Det ble dog heller bare ironisk siden spillene ble møtt med veldig lunkne tilbakemeldinger, og spillene landet nok en gang ikke på beina.

Dette bringer oss nå til Bubsy 4D, som er Bubsy 3Ds første ordentlige oppfølger. Det er her man under normale omstendigheter hadde fulgt opp med linjen «Og etter så mange år med venting er forventningene høye», men realiteten er at ingen har høyere forventninger enn romtemperert milkshake til dette spillet. Har nåværende eier – Atari – sluppet katta ut av sekken?

Fjerde vegg? Bubsy bruker den som katteluke

Spillet starter som en tegneserieepisode, hvor niesen og nevøen til Bubsy leker med det gamle videokameraet hans. Bubsy prøver seg på en ny look for å virke mer relevant enn det han er. Han blir gjort narr av, og man berører arven hans som er Bubsy 3D på en veldig lett og uskyldig måte. Allerede her bryter man ned den fjerde veggen. Det hele er en refleksjon hvor Bubsy representerer serien, og niesen og nevøen representerer internett som gjør narr av ham. De gir ham en jakke og et slips i et forsøk som kanskje kan tolkes som at man konstant prøver å gi ham en overflatisk overhaling. I motsetning til de siste spillene har man ikke en nedlatende tone, men heller en litt sarkastisk én. Det setter allerede et litt mer konstruktivt utgangspunkt for settingen til spillet.

Humoren virker litt safe og tidvis litt tørr, men lener seg sporadisk over til litt deilig kleint. Det ligger nok også en dobbel mening i 4D-tittelen. Ikke bare indikerer det litt spøkefullt en oppfølger til «3D», men også at man går i en annen dimensjon når man bryter den fjerde veggen. Ok, la oss ikke gå full Knut Hamsun i norsktimen her nå, og fokusere på det som faktisk betyr noe i et plattformspill.

Et «purrt» plattformspill

Bubsy er et 3D-plattformspill som minner mye om Super Mario Odyssey, hvor hopping og bevegelse står i sentrum for spillopplevelsen. Samtidig har spillet tydelige «collectathon»-elementer, der man samler ulike objekter spredt rundt i nivåene. Bevegelsessettet føles svært gjenkjennelig, med trippelhopp, langdistansehopp og veggsprett – mekanikker som tydelig henter inspirasjon fra større, ikke-navngitte konkurrenter.

Spillet låner også enkelte ideer fra A Hat in Time, blant annet muligheten til å bykse fremover i luften. Begge spillene har tilfeldigvis også garnnøster som samleobjekter. Bubsy har likevel noen egne særpreg, som evnen til å sveve slik som i originalspillene, i tillegg til at han kan rulle seg sammen til en ball.

Det å forvandle seg til en hårball kan tilsynelatende virke som en enkel gimmick, men dette er etter min mening en av spillets største styrker. I ballmodusen gir spillet en slags Mario Kart-light-følelse, med masse fart, sladding, boost og hopping inkludert. Flere av banene vil være designet rundt bruken av dette, og gir et fartselement som kan sammenlignes med Sonic.

Kontrollene til Bubsy sitter også som støpt; noe som nesten er helt utenkelig å tro på. Alt fra hopping, landing og navigering i lufta, til sladding som ball går sømløst i ett, og føles både svært reaktivt og flytende. Du kan til og med oppgradere og legge til flere ferdigheter i løpet av spillets gang.

Bubsy har mange teknikker å leke seg med, og kombinert med silkemyke 60 FPS, kanonkontrollere og ballmodusen får du et spill som livnærer seg på gjenspillbarhet og tidsrekorder. Banedesignet er ganske smart, slik at man må ta en rute som visuelt gir mening i form av samlerobjekter. Når man kommer tilbake for å slå en tidsrekord, begynner man å se etter snarveier. Jeg klarte i ett tilfelle å hoppe over ca. fjerdedel av banen fordi både kontrollene og banedesignet er godt og intuitivt. Bubsy har så mye fart at det eneste han mangler for en verdensrekord er en kompetent person bak rattet; noe man ikke får her i gården.

Unity-motor som ikke purrer

Presentasjonsmessig kunne kanskje Bubsy 4D landet litt mykere på beina. Spillet er laget i Unity, og du får den «indie Unity»-følelsen av spillet med sin cell-shadede grafikk. Utvikleren gjør et smart valg ved å animere figurene framfor å bruke motion capture, som ofte kan gi litt «maskottdrakt»-følelse; slik man så i Sonic Adventure 2. Animasjonene føles fremdeles litt lavbudsjetts under cutscenes, men stemmeskuespillet er spot on.

Det er veldig mange one-liners som egentlig ikke er spesielt morsomme, men disse leverer Bubsy så fantastisk at han går fra alminnelig kattepus til ren katterus. Det hjelper også at stemmen hans har gått fra å være Snurre Sprett på syre til en litt utbrent eks-helt forbi sin storhetstid.

«Mjau»sikken er også overraskende forfriskende, og balanserer retro og moderne ganske godt. Den treffer den typen energiske og lettbeinte toner man forventer av et 3D-plattformspill, samtidig som den har litt egen identitet. Det er riktignok ikke et lydspor som klarer å hamle opp med Sonic eller Mario, men det setter konsekvent riktig stemning for eventyret.

Det siste 3D-eventyret til Bubsy var visuelt sett helt krise, og manglet sin egen identitet. Her i 4D har utviklerne kanskje tatt litt fra Yoshis egen «bok» med et kunst- og håndverksinspirert design. Det er kanskje ikke det mest originale konseptet, men banene skiller seg veldig fra hverandre. Fokuset ligger på et fargerikt visuelt uttrykk, noe som nærmest er et must i plattformersjangeren.

Banene har også hyppig bruk av svevende øyer og lignende elementer i bakgrunnen som pynter opp omgivelsene på en fin måte. I enkelte tilfeller sitter man og tenker: «Hva om det faktisk går an å stupe over dit?» — og så gjør det faktisk det. Det gjør utforskningen av spillet langt mer spennende.

Konklusjon:

Forventningene til lunken milkshake ble møtt med en parfait. Bubsy fjerner endelig litt barnesykdommer og litt vel nedlatende metahumor, og bikker over til noe mer kleint og humoristisk. Min favorittsjanger er 3D-plattformere, og spillet klødde virkelig en kløe.

Dette er ikke årets mjauesterverk, men det er genuint en liten perle som faktisk får deg til å «gaupe» av overraskelse. Jakken som symboliserer en overhaling vil nå bli synonym med at Bubsy 4D gjorde mer enn å bare ikke suge; det var en tittel som trosset alle odds og var litt bedre enn å være helt OK.

Vi testet primært Steam-versjonen, samt spilt igjennom hele Switch 2 demoen for å validere ytelse, grafikk og kontrollere. Denne anmeldelsen er kjøpt og betalt av egen lomme, da redaktøren vår ikke fikk ut fingeren og etterspurte en anmelderkopi av Bubsy 4D fra Atari.