Da er vi endelig her igjen. Star Fox er tilbake i et «nytt» storspill. Et storspill som riktignok er en gjenoppliving av en klassiker fra Nintendo 64, og som for så vidt allerede har fått en nyversjon til Nintendo 3DS. Spørsmålet denne gangen er om spillet, i sin nye drakt, fortsatt er verdt å skaffe seg – eller om Star Fox 64 egentlig hører best hjemme i fortiden.
Romskipskytespill på skinner
For dem som ikke kjenner serien fra før, fikk Star Fox sin spede begynnelse allerede på Super Nintendo. Konseptet har siden den gang, grovt oppsummert, vært et romskipsbasert skytespill på skinner, der spilleren føres gjennom banene mens fiender, hindringer og prosjektiler kommer mot deg fra alle kanter. Star Fox Adventures til GameCube skiller seg riktignok ganske tydelig ut fra resten av serien, ettersom dette spillet i langt større grad var et tradisjonelt plattform- og actioneventyr.
Star Fox er et dusørjegerkompani som reiser rundt i Lylat-systemet og tar på seg oppdrag for å bekjempe ulike trusler. Gruppen ledes av Fox McCloud, og med seg på laget har han Peppy Hare, Slippy Toad og Falco Lombardi.
Oppdragene vi blir sendt ut på, blir servert av General Pepper. I dette spillet får Star Fox i oppdrag å bekjempe fiender med tilknytning til seriens erkeskurk Andross.
Mange planeter og stier
Spillets gang er delt opp i en rekke forskjellige planeter og områder, og reisen tar deg fra startplaneten Corneria og helt frem til en eller annen variasjon av planeten Venom, der hovedskurken oppholder seg. Det som gjør oppbygningen spesielt interessant, er at ruten mellom Corneria og Venom ikke nødvendigvis er den samme fra gjennomspilling til gjennomspilling.
Veien videre endrer seg avhengig av valgene dine og resultatene du oppnår på de enkelte planetene. Kanskje klarer du ikke å beseire en bestemt fiende, kanskje oppfyller du et skjult krav, eller kanskje oppdager du en hemmelig vei.
Plutselig åpner det seg en alternativ rute gjennom Lylat-systemet. Faktisk har spillet totalt 25 forskjellige «stier» en kan ta mellom spillets totalt 14 planeter.
Høy gjenspillingsverdi
Denne måten å bygge opp spillet på gir Star Fox en betydelig høyere gjenspillingsverdi enn den relativt korte hovedreisen først skulle tilsi. Det er fullt mulig å spille seg fra Corneria til Venom i én sammenhengende spillsesjon (som består av 7 planeter), men det betyr på ingen måte at du dermed har sett alt spillet har å by på.
Nye ruter, alternative baner og andre hendelsesforløp gjør at det finnes gode grunner til å starte på nytt. Til gjengjeld innebærer dette også at man nødvendigvis må spille enkelte deler flere ganger, og for noen vil opplevelsen derfor kunne bli noe repeterende etter hvert.
Spillet fremstår i all hovedsak som svært tro mot originalen. Selve oppussingen er imidlertid fantastisk gjennomført. Rent grafisk har Star Fox aldri sett bedre ut, og Fox selv ser i grunn også bedre ut enn noen gang etter den lille «makeoveren» han fikk i forbindelse med den siste Super Mario Galaxy-filmen.
Grafisk utmerket
De grafiske designerne har ellers gjort et svært godt stykke arbeid, både når det gjelder banene, fiendene og de forskjellige romskipene og kjøretøyene som dukker opp underveis. Omgivelsene er fulle av små detaljer og visuelle effekter, men uten at skjermen noen gang blir så rotete at det blir vanskelig å forstå hva som foregår.
Det er særlig viktig i et spill som dette, der man konstant må lese banen foran seg og vite hvor skipet bør plasseres for å unngå hindringer og fiendtlig ild.
Solid kontroller
Når vi først er inne på det å plassere skipet, kan jeg med en gang slå fast at kontrollene sitter som støpt. Jeg opplevde aldri at styringen kom i veien for det jeg forsøkte å gjøre, eller at jeg døde fordi spillet ikke reagerte slik jeg forventet.
Kontrolloppsettet er enkelt å sette seg inn i, responsen er presis, og spillet gir deg raskt følelsen av at du har full kontroll over Arwingen. Det høres kanskje ut som en selvfølge, men i et spill der raske bevegelser og presis plassering står så sentralt, er dette helt avgjørende.
Kunne vært vanskeligere
Det som derimot kan oppleves som en begrensning, er at spillet til tider kanskje føles litt for enkelt. For erfarne spillere er Star Fox neppe blant de mest utfordrende spillene på markedet, i alle fall ikke under den første gjennomspillingen. Etter hvert er det riktignok mulig å låse opp en vanskeligere modus, noe som hjelper på for dem som ønsker større motstand.
Det skal samtidig sies at enkelte av spillets bosser faktisk bød på en ganske solid utfordring. Problemet er bare at vanskelighetsgraden varierer en del. Mens noen kamper krever at du følger nøye med på angrepsmønstre og finner de riktige åpningene, er andre overraskende enkle. Ved enkelte anledninger satt jeg faktisk igjen med følelsen av at jeg hadde klart en boss uten å ta skade fordi jeg mer eller mindre tilfeldig hadde klart å låse den fast i et mønster den aldri kom seg ut av. Det gir ikke akkurat inntrykk av en perfekt balansert vanskelighetsgrad.
Nostalgitrip med fantastisk musikk
For det store flertallet er det likevel neppe verken grafikken eller utfordringsnivået som først og fremst vil trekke i retning av et kjøp. Det er nostalgien. Den følelsen dukker opp igjen og igjen gjennom hele spillet, og den forsterkes særlig av musikken.
Musikken er fullt orkestrert og er, uten særlig behov for forbehold, fantastisk. Når kjente Star Fox-melodier slår inn med fullt orkester, løftes hele spillopplevelsen flere hakk. Det er den typen musikk som ikke bare ligger i bakgrunnen, men som aktivt bidrar til følelsen av fart, dramatikk og eventyr.
Særlig godt fungerer dette når man fullfører en bane. Da avsluttes det hele i et musikalsk klimaks med en klassisk Star Fox-fanfare som nesten gjør det umulig å legge fra seg kontrolleren. Man tenker at man bare skal spille én bane til – og plutselig har man fortsatt en halvtime til.
Rent musikalsk vil jeg faktisk gå så langt som å si at Star Fox er blant de beste spillopplevelsene jeg har hatt på lenge. Det viser hvor stor forskjell et ordentlig orkestrert lydspor kan gjøre, særlig når musikken allerede har en sterk plass i seriens identitet.
Kjære spillutviklere: Vær så snill å orkestrere mer av musikken i spillene deres.
Når det kommer til nostalgitrip, og fanservice, så har jeg heller intet negativt å si om spillets mange cutscenes. Animasjonene er nydelige og stemmeskuespillet er overraskende bra til Nintendo å være.
En flerspillerdel som gjerne kunne vært bedre
Flerspillerdelen er en av spillets andre sider. Ved siden av kampanjen, som kan spilles av to spillere der én styrer skipet og den andre håndterer våpnene, byr spillet på egne nettbaserte kamper for opptil åtte spillere. Her deles spillerne inn i Star Fox og Star Wolf og kjemper fire mot fire i Arwings og Wolfens.
Den nettbaserte delen handler heller ikke bare om å skyte ned flest mulig motspillere. Kampene foregår på tre forskjellige baner – Corneria, Sector Y og Fichina – med egne mål og regler, der utførelse av oppdrag gjerne gir større uttelling enn bare å jakte på fiendtlige skip. Det gir kampene litt mer taktisk dybde enn den relativt enkle flerspillerdelen fra tidligere Star Fox-spill.
Selve romkampene fungerer svært godt, og det høye tempoet passer Star Fox nærmest perfekt. Problemet er først og fremst at innholdet foreløpig er ganske tynt. Tre baner og begrenset progresjon gjør at flerspillerdelen føles mer som et veldig godt utgangspunkt enn en fullverdig konkurransemodus. Det er morsomt nok til at man gjerne tar noen kamper til, men her burde Nintendo absolutt bygge videre med flere baner og moduser.
Konklusjon
Star Fox er i bunn og grunn akkurat det en god nyversjon bør være. Det tar vare på det som gjorde originalen så minneverdig, samtidig som presentasjonen, musikken og de små moderniseringene gjør at spillet føles overraskende friskt også i dag.
Det er riktignok ikke uten svakheter. Vanskelighetsgraden er tidvis ujevn, enkelte partier kan bli repeterende når man jakter på alternative ruter, og flerspillerdelen kunne med fordel hatt langt mer innhold. Men dette er først og fremst innvendinger mot et spill som ellers lykkes svært godt med det viktigste: Det er rett og slett veldig morsomt å spille.
Den største styrken ligger fortsatt i kombinasjonen av høyt tempo, presis kontroll, korte og intense baner og et rutesystem som stadig gir deg en grunn til å starte på nytt. Legg til en fantastisk grafisk overhaling og et orkestrert lydspor som alene nesten er verdt inngangsbilletten, og resultatet er en gjenoppliving som gjør langt mer enn bare å spille på nostalgien.
For gamle Star Fox-fans er dette nærmest et obligatorisk kjøp. Men det mest positive er kanskje at jeg også mener spillet fungerer svært godt for dem som aldri har satt seg inn i en Arwing tidligere. Dette er fortsatt et enkelt konsept, men det er et konsept som holder seg bemerkelsesverdig godt.
Star Fox hører derfor ikke hjemme i fortiden. Tvert imot viser denne utgaven hvorfor serien fortjener en plass blant Nintendos aktive storsatsinger igjen.
