The Adventures of Elliot: The Millennium Tales er det siste spillet i Square Enix’ “HD-2D” grafikkstil. Denne gangen handler det om Elliot som utforsker gamle ruiner og grotter i jakt på skatter. Resultatet er et spill som passer svært bra til Nintendo Switch 2.

Siden 2018 har Square Enix sitt «Team Asano» laget spill i «HD-2D»-stilen. Spillene har frem til nå vært inspirert av de gamle JRPG-spillene som Final Fantasy 1-5 og Chrono Trigger. Nå har de hentet inspirasjon fra 2D action-eventyr som Zelda: A Link To The Past, som fører til et litt raskere spill.

En kjent oppskrift

Adventures of Elliot åpner opp med å introdusere oss til hovedkarakteren Elliot. Han er en snill og hjelpsom ung mann med rød kappe og rød hatt. Han jobber som eventyrer, som betyr han utforsker gamle ruiner og urørt natur for å finne skatter. Det han tjener fra eventyrene gir han til barnehjemmet han vokste opp på.

Det blir oppdaget noen mystiske ruiner, og Kongen i riket ber Elliot undersøke dem. Elliot introduseres samtidig til prinsesse Heuria, som beskytter kongeriket med magi. Ruinene viser seg å lede til en annen tidsalder. En av kongens undersåtter ønsker å reise tilbake i tid, og ender opp med å slippe løs magi som fryser prinsessen til is. Etter dette må Elliot redde prinsessen fra denne magien, ved å utforske verdenen i forskjellige tidsaldre.

Historie fremstår sikkert litt enkel og forutsigbar, for det er den. Har du spilt et Mario- eller Zelda-spill tidligere vil alt dette virke rimelig kjent. Samtidig kan det ikke nektes for at det er en rask og effektiv motivasjon, både for Elliot og oss som spiller. Historien er først og fremst der for å åpne opp spillet i et passende tempo, og da er det egentlig greit at det ikke er så komplisert.

I de mange sidehistoriene dukker det opp litt mer variasjon. Flere av dem bruker tidsreisemekanikken der handlinger i fortiden skaper ringvirkninger inn i fremtiden. De gir også litt variasjon i tempoet på spillet, som kan være fint å ha av og til.

Kjente verktøy

Adventures of Elliot har kameraet plassert på skrått ovenfra, i akkurat samme kameravinkel som isometriske 2D-spill. Spillets overflater er 3D-modellert utenom karakterene som er i 2D, og teksturene er også pikselerte for å gi en imitasjon av eldre spill som Chrono Trigger eller Zelda: A Link To The Past. Som spiller har du full oversikt over alt rundt Elliot til enhver tid, selv om enkelte ting er mer skjult enn andre ting.

Elliot må beskytte seg mot dyr og mekaniske fiender rundt om i spillet, og får tilgang på et utvalg av våpen for dette. Startutstyret er sverd og skjold, og ganske raskt får han tilgang til en boomerang. Senere får han også tilgang på bomber, som forutsigbart nok kan sprenge opp nye veier i verdenen.

I tillegg dukker Feen Faie opp ganske raskt etter åpningen og hjelper med magiske evner. Hun er en permanent støvsuger for alt som blir sluppet av fiender, og kan gjenoopplive Elliot om han mister alt av liv for litt penger. Hun får også andre evner etter hvert, som å sette ting i fyr, og teleportering over korte avstander.

Etter hvert som nye våpen og magiske evner blir plukket opp, kan nye områder og kister åpnes. Oppgraderingene er plassert veldig nært der du først møter på en mulighet, slik at du ikke må vandre frem og tilbake gjentatte ganger. I tillegg er det et fast travel-system med tette knytepunkter, så dette er på ingen måte et metroidvania.

For de av oss som har spilt Zelda: A Link To The Past kan åpningen virke litt vel hermete. En kan nesten spørre seg om Team Asano byttet om verdien på blå og grønne smaragder for ikke å bli saksøkt. Heldigvis går spillet sin egen vei etter åpningen, og introduserer såkalte Magicite som kan endre funksjonen til våpnene. Bomber kan for eksempel få evnen til å etterlate seg lava, og boomerangen kan kastes to ganger for å nevne et par eksempler.

Koselig og nostalgisk

I det store og hele er Adventures of Elliot et veldig koselig spill, og passer fint å spille i både korte og lengre doser. Spillet blir sjeldent overdrevet komplisert eller vanskelig, og da trenger du ikke bruke mye tid på å sette deg inn i hvor du er eller hva som skal gjøres. Kort tid etter introduksjonen får du også tilgang til et kompass som peker ut hvor det meste av skatter er i hele verdenen. Gjennom disse små grepene er det veldig lett å plukke opp spillet og spille i 5-10 minutter, hvilket passer glimrende for Switch 2.

Presentasjonen og musikken vekker mye nostalgi for oss som har vokst opp med Super Nintendo eller GameBoy Advance. Teksturene og 2D-figurene har alle små detaljer lignende de “gode gamle” spillene, der alle detaljer er fremhevet tydelig. Musikken har klare motiv i likhet med klassikerne det er inspirert av. Instrumenteringen med orkester gir også inntrykk av at Adventures of Elliot kunne vært en remaster av et eldre spill, som forsterker inntrykket av at dette er et «kosespill».

I mine øyne klarer spillet å balansere mellom utforskning og historie på en god måte, og det er lett å gå inn i en flyt der du skal fortsette «bare litt til». Sideoppdragene i spillet hjelper godt ved å gi litt variasjon og å fylle ut kartet du ikke nødvendigvis besøker i hovedhistorien.

Mindre irritasjoner

Til tross for all skryten jeg har gitt Adventures of Elliot, er det likevel noen ting som trekker ned. Adventures of Elliot er først og fremst myntet på voksne, og enkelte av valgene er noe underlige i denne konteksten.

Faie snakker hele tida, om steiner som kan sprenges, katter som kan plukkes opp, kister som kan åpnes, og annet rundt omkring i verdenen. Når veggene har åpenbare sprekker og lydklippet for dette gjentas for ørtende gang, er det litt irriterende. Det er en innstilling for å redusere denne konstante snakkingen, men den hjelper i min mening ikke nok.

Historien og karakterene er ganske forutsigbare og ensidige. Hvis du har spilt noen spill tidligere tviler jeg på at du blir overrasket over noen av vendingene i historien. Skurkene har heller aldri noen faktisk motivasjon, de er bare slemme fordi de er skurker. I en bortgjemt dialog blir det faktisk hintet om at en av dem har endret oppførsel og var opprinnelig snill, men dette blir aldri forklart eller undersøkt videre. Mye av dialogen gjentar de samme punktene gang på gang, og det kunne vært litt mer forklaring av motivasjoner og karakterkonflikter i stedet.

Spillet kan virke litt mørkt å spille håndholdt, men det er kanskje like mye Nintendo Switch 2 sin skjerm som spillets feil. Det er ikke noe problem på tog, buss, eller fly, men om du sitter ute i skyggen på sommeren er det vanskelig å se hva som skjer. Dette var ikke et problem i turbaserte Octopath Traveler, men i Adventures of Elliot venter ikke fiendene på tur for å angripe deg.

Til slutt må det nevnes at det er flere avslutninger på historien i varierende grad av hvor bra det ender, og den beste avslutningen er låst bak et langt sideoppdrag der du må samle katter. Før du i det hele tatt kan nå den gode slutten må du også gjennom to runder med dårlige avslutninger. Bortimot en tredjedel av spilletiden min gikk med for å låse opp den gode avslutningen. Å gi en form for belønning om du gjør “alle oppdrag” vil jeg ikke nødvendigvis påstå er galt, men det er strukket litt vel langt her.

Konklusjon

Adventures of Elliot er på ingen måte et revolusjonerende spill, men det går inn i rekka med gode spill fra Team Asano. Det spilles noe på nostalgi, men har samtidig en rekke moderniseringer så det er lett å plukke opp for alle. Spillet flyter veldig godt, og det er lett å spille i både korte og lengre bolker. Det er kanskje litt vel forutsigbart, og det er ikke det dypeste og mest kompliserte spillet. Likevel syns jeg det er lite her å kritisere.

For meg tok det 23 timer å spille gjennom Adventures of Elliot til den fulle slutten med alt av sideoppdrag fullført, og det er et New Game+ som lar deg spille på nytt med oppgraderinger.