Tomodachi Life: Living the Dream har kommet ut til Switch 2 – og er vel kanskje et av Nintendos rareste spillserier. Er det like bra som tidligere spill i serien, eller er dette et tilskudd som er verdt å hoppe over?

For de som ikke kjenner til spillserien og konseptet, kan Tomodachi Life i korte trekk beskrives som et «Fish bowl»-spill. Altså at man iakttar det som skjer i spillet utenfra, uten at man nødvendigvis gjør så mye aktivt med innholdet i seg selv. Dette er imidlertid en grov forenkling, idet man i spillet har mulighet til å ta aktive steg, men dette er ikke nødvendig for spillets gang.

Mange tilpasningsmuligheter

Spillet foregår denne gangen på en øy, og øya kan utvides etter hvert som øya får flere beboere. Hvem er beboerne spør du? Jo, dette er karakterer som du, spilleren, skaper. Karakterene er kort og godt Mii-avatarer, og disse kan i bunn og grunn representere hvem som helst. Familiemedlemmer? Ja. (U)venner? Ja. Kjendiser? Ja. Historiske personer? Ja. Fantasifigurer? Definitivt. Valgmulighetene er mange, og det er når man blander disse gruppene med hverandre at spillet virkelig blir artig.

Karakterene har en lang rekke tilpasningsmuligheter, og de som har designet Mii-er tidligere vil lett kjenne seg igjen. Her er det mange elementer fra tidligere, men tilpasningsmulighetene er betydelig utvidet. Dette gjør at man vil føle seg betraktelig mindre «låst» enn hva tilfellet var på for eksempel Wii, eller for så vidt Switch 2 sin innebygde Mii-kreatør som er gjemt bort i konsollens innstillinger.

Når man har designet Mii-ens utseende, vil man kunne bestemme dens stemme, personlighet og samtidig angi dens eventuelle familieforhold til andre karakterer på øya. Slik har Nintendo i det minste ryddet av veien muligheten for karakterene å innlede mindre egnede forhold.

Etter at karakteren er ferdigdesignet, kan du bestemme hvor hens hus skal være og voila – den nye Miien er flyttet inn på øya. En av de første oppgavene, som regel, er å gi Miien mat. Etter at maten er spist, vil Miien gi tilbakemelding på hvor godt hen likte maten. Jo mer fornøyd med maten Miien ble, desto mer lykkepoeng vil Miien gi. Disse poengene kan brukes til å låse opp belønninger som er nødvendige for å komme seg videre i spillet.

Bli kjent med karakterene

Dette er for øvrig også en grei måte å bli kjent med karakterene på. Etter hvert som du blir bedre kjent med karakterene, vil du også kunne gi dem ytterligere personlighetstrekk. Dette kan være trekk som at de sluker i seg maten når de spise, at de luter når de går eller at de himler med øynene når andre karakterer prater til dem.

Det mest spennende i spillet er imidlertid ikke å lage karakterer. Det er å se hva karakterene gjør i spillet, og da alle helst hva de gjør sammen med andre karakterer. Som spiller har man tilnærmet en tilskuerrolle til det som foregår, men man kan alltids gripe inn aktivt dersom man vil tvinge frem hendelser. Dersom noe holder på å skje mellom karakterer, vil et ikon dukke opp, og hendelsen vil deretter spilles av dersom spilleren klikker på ikonet.

Rikelig antall «cutscenes»

Disse hendelsene er spillets krydder, og spillet har en rekke morsomme «cutscenes» som spilles av i den sammenheng. Det som gjør disse ekstra morsomme, er at karakterene vil uttale seg med enkelte ord som spilleren har valgt. Spillet har ikke noe innebygd filter, og flere av dialogsekvensene kan fort få et innhold tiltenkt et voksent publikum. Jeg vil her også trekke frem at alt karakterene sier blir framført på (noe gebrokkent) engelsk, med en uttale som minner om Microsoft Sam. Dette utelukker imidlertid ikke en fra å legge til norske ord i spillet, idet man likevel kan tilpasse uttalen til ordene – slik at det blir så nært opp til norsk uttale som mulig. Her kan man definitivt finne på mye gøy.

I startfasen av spillet kan man kun lage en begrenset mengde karakterer, og dette er for så vidt greit, idet man lett kunne blitt overveldet i startfasen. Øya, hvor det hele utspiller seg, vil også kunne krydres med butikker og servicetilbud i løpet av spillets gang. Dette beror imidlertid på hvor mange beboere øya har.

Flere tilpasningsmuligheter jo mer du spiller

Etter hvert som øya vokser, åpnes det også for flere aktiviteter og muligheter til å påvirke beboernes hverdag. Dette bidrar til at spillet gradvis får mer innhold, samtidig som man får flere situasjoner å følge med på. Det er likevel verdt å merke seg at dette ikke er et spill som nødvendigvis belønner deg for å sitte flere timer i strekk. Mye av underholdningen ligger i å vende tilbake til øya med jevne mellomrom og se hva som har skjedd siden sist.

Dette er også en av spillets største styrker, men samtidig en av dets største svakheter. På sitt beste kan Tomodachi Life by på noen av de mest absurde og uforutsigbare situasjonene man kan oppleve i et Nintendo-spill. Det er en egen form for underholdning å se selvskapte karakterer havne i merkelige situasjoner, utvikle vennskap eller reagere på hverandre på måter man aldri kunne ha forutsett. Jo mer kreativ man er med karakterene man lager, desto større er potensialet for komiske øyeblikk.

Spillets innhold er prisgitt spilleren selv

Samtidig er man i stor grad prisgitt hva spillet selv finner på. Selv om man kan gripe inn i enkelte situasjoner, er det begrenset hvor mye kontroll man faktisk har over utviklingen. Man kan legge til rette for at bestemte karakterer skal bli bedre kjent, men det er ikke dermed sagt at de vil utvikle det forholdet man hadde sett for seg. For noen vil dette være en del av sjarmen. For andre vil det kunne oppleves som frustrerende at man i så stor grad må vente på at spillet skal finne på noe interessant.

Det er derfor også begrenset hvor mye man får ut av spillet dersom man ikke synes selve konseptet er morsomt. Tomodachi Life har ingen tradisjonell historie å følge, ingen utfordrende oppgaver som krever særlig ferdighet, og heller ingen omfattende progresjon som driver spilleren videre på samme måte som i mange andre spill. Her er det i stedet de små hendelsene, karakterenes særegenheter og kombinasjonene man selv har satt sammen, som skal holde interessen oppe.

Konklusjon

Tomodachi Life er et spill som i stor grad lever og dør med fantasien til spilleren. Muligheten til å skape egne karakterer, kombinert med de mange uforutsigbare situasjonene som oppstår mellom dem, gjør dette til en særegen opplevelse som skiller seg fra det meste annet på markedet. Det er ikke nødvendigvis et spill man spiller for å oppnå noe konkret, men snarere for å se hva som skjer når man slipper en samling mer eller mindre passende personligheter løs på en liten øy.

Samtidig er dette også et spill med en nokså begrenset appell. Dersom man forventer et tradisjonelt spill med tydelige mål, mye spillerkontroll og jevn progresjon, er det ikke sikkert at Tomodachi Life vil falle i smak. For dem som derimot liker å eksperimentere, observere og le av absurde situasjoner, kan det være vanskelig å legge fra seg spillet når øya først har begynt å leve sitt eget liv.

Tomodachi Life er med andre ord et spill som ikke nødvendigvis blir morsommere av at man spiller mer, men av at man har skapt de rette forutsetningene for at noe morsomt skal skje. Det er kanskje ikke for alle, men for den rette spilleren kan det være et av Nintendos mest underholdende og særegne spillkonsepter.

PS: Vi kunne ikke laste opp egne videoer/bilder fra spillet, da Nintendo har blokkert denne funksjonen for Tomodachi Life, nettopp på grunn av mangel på sensur i spillet.