Zelda-serien har alltid hatt et solid omdømme, men fikk et nytt gjennombrudd da Breath of the Wild lanserte på Switch i 2017. Siden den gang har serien utviklet seg i en ny retning gjennom flere titler innenfor samme tidslinje og stil. Hyrule Warriors: Age of Imprisonment er det nyeste tilskuddet i denne moderne Zelda-æraen.

Lovende premisser og setting

Warriors-spill er ikke kjent for de dypeste fortellingene, men for Age of Imprisonment er dette både et salgsargument og et tungt vektet element. Spillet, som regnes som en forhistorie til The Legend of Zelda: Tears of the Kingdom, skildrer prinsesse Zeldas reise tilbake i tid til da Hyrule ble grunnlagt.

Hun må både pusle sammen mysteriet om hvordan hun kan vende hjem med kong Rauru og dronning Sonia (landets første herskere), og samtidig kjempe seg gjennom Ganondorfs onde, tilsynelatende uendelige hærskare.

Settingen er uten tvil noe flere av oss Zelda-tilhengere har ønsket å utforske, ikke bare siden TotK, men siden seriens begynnelse. Men spillets sjanger, «Musou», preger utformingen og utbroderingen av hva som skjer både mellom og under slagene.

I motsetning til de to siste hovedseriespillene er historien i Hyrule Warriors satt på skinner. Man får et nøye utvalgt handlingsforløp som tar en gjennom plottet, samt karakterenes reise og utvikling. Musou-aspektet sikrer høyt tempo i kampene, noe som gjør at dialogen er lett å følge.

Dialogen er imidlertid ofte begrenset til kun 1–3 interaksjoner mellom karakterene av gangen. Samtidig er det 19 spillbare karakterer å velge mellom gjennom spillets gang, hvilket gjør at det blir trangt på scenen for alle.

Man skulle kanskje tro det var en drøss med filmsnutter og mellomsekvenser der man går i dybden og lærer alle karakterene godt å kjenne? Nei. Dessverre er det meste tekstprompter på verdenskartet, og du må fullføre alle sideoppdragene til hver enkelt kriger for å få en relativt kort tekstutveksling. Dette føles noe hult, særlig med tanke på at spill som Fire Emblem-serien (ja, Warriors-sideserien til en viss grad også) kan gi ganske dype karakterutvekslinger på tvers av langt mer enn 19 karakterer.

Overordnet er fortellingen også ganske rett frem og noe flat. Zelda får mer scenetid enn de fleste andre karakterene, og hun er definitivt den som driver plottet fremover og utvikler seg mest gjennom reisen. Til Age of Imprisonment sitt forsvar er dette et hurtiggående actionspill, så man ønsker jo gjerne å komme seg raskest mulig ut på slagmarken. Plottet er på langt nær så rotete på bakkenivå som i andre Warriors-titler, og er enkelt nok å henge med på.

Magisk og rafinert spillmekanikk

Mitt aller første timeinvesterende møte med Warriors-serien var «Fist of the North Star: Ken’s Rage», og jeg har brukt mye tid på serien siden den gang. Innovasjonen mellom titlene har likevel oftere ligget i å brande spillene innenfor en gitt franchise, fremfor å gjøre dem banebrytende selvstendige titler – og spillene har en umenneskelig mengde grind. Dette var forutsetningen jeg gikk inn med da jeg startet Age of Imprisonment.

Oh boy, for en positiv overraskelse! De åpenbare fundamentale mekanikkene var på plass – som å løpe rundt på store kart, unnamanøvre i saktefilm, opplading av kraftige angrep, og strategisk bytting mellom spillbare karakterer – men det var så mye mer!

Kombomekanikken var dypere enn noen gang tidligere og har tilnærmet fjernet mye av det repeterende knappemønsteret man ofte bygde seg opp i tidligere spill. Mye fordi man har implementert flere elementer.

Her vil jeg trekke frem «Unique Skills», som gjør at du eller en strategisk valgt sidekarakter kan avbryte enkelte typer fiendeangrep. Du kan også utvide angrepskombinasjonene dine ved å feste «Zonai Devices» på slutten, og dermed skape et totalt annerledes angrep.

Med inkluderingen av elementer som vann, strøm og ild, får spillet en «Pokémon»-aktig taktisk dybde. Nøkkelen til suksess ligger i å finjustere kombinasjoner av elementer, superangrep og unike ferdigheter for å optimalisere kampflyten og styrke troppens øvrige soldater. Her kommer de 19 ulike karakterene virkelig til sin rett. Jeg ble positivt overrasket da tilsynelatende mindre viktige karakterer som virket mer generiske enn en typisk hovedperson plutselig var spillbare, og hadde sitt helt unike kombinasjonsoppsett.

Er du glad i å se progresjonsbarer gå opp? Liker du å se tall stige? Liker du å micromanage en liten «pocket-hær»? Jeg vil tørre å påstå at dette er Age of Imprisonments mest tilfredsstillende prestasjon. Spillet sørger for at man alltid åpner nye angrep, våpen og generelle oppgraderinger jevnt gjennom hele reisen, uten at det blir slitsomt eller oppfattes som mas.

Warriors-spillene er fulle av grind, og respekterer ofte ikke tiden din, men her er både level-systemet og oppdragene i små bruddstykker, og progresjonen går på dine premisser. Litt som å være spillsamler: du fyller hylla med spilletui, så åpner du hvert spill når du selv har tid – resten ligger og støver ned! Spillet klør en kløe som treffer en balanse som er utrolig fintunet mellom «travel hverdag» og «jeg er fremdeles hardcore gamer».

Link – jeg mener «Construct» – som definitivt ikke er Link, har et eget lite eventyr sammen med sin Korok-partner Calamo. De følger Warrior-formelen som alle andre, men har også en on-rails skytespill-sekvens som minner veldig om Panzer Dragoon-serien. Du har en markør, du spammer skyteknappen og gjør «barrel rolls». Det inspirerte ikke til mye når man tenker tilbake på spilletiden. Det var ikke mange av disse sekvensene, og de ga lite til det større bildet i mekanikkavdelingen, men var nok brukt som en «logisk» forklaring på hvorfor disse to karakterene hadde sin egen isolerte historie.

Folk kommer til å sette pris på 60 FPS etter denne tittelen

Selv om filmsnuttene ser ut til å være videofiler og ikke er rendret i sanntid av spillmotoren, ble jeg veldig bekymret da det oppstod kraftig hakking. Det viser seg (heldigvis?) at dette i hovedsak gjelder filmsnuttene. Selve gameplayet oppleves nemlig flytende.

Noen av de tidligere Nintendo-Warriors-spillene var imponerende tekniske mesterverk på mange måter, men det fakta er at 3DS, New 3DS, Wii U og til og med Switch har hatt utfordringer med å kjøre spillene i høy oppløsning og med stabil FPS. Spesielt sistnevnte er viktig for en presis spillmekanisk opplevelse.

I Hyrule Warriors: Age of Imprisonment er det tilnærmet uproblematisk. Det vil selvfølgelig være enkelte dropp, og det virker som om oppløsningen skaleres ned. Dette ødelegger heldigvis ikke spillopplevelsen. Det skal sies at jeg tror at spillet for det meste kjører i eller nær 60 FPS i både TV- og håndholdtmodus. Dersom ikke, så ordner VRR-panelet det slik at du kan spille smooth på farten. Undertegnede er en PC-gamer som er langt mer pirkete og oppmerksom på dette enn folk flest, så jeg setter virkelig pris på at man ikke lenger kan telle antall piksler på en PowerPoint-presentasjon.  

Konklusjon

Hyrule Warriors: Age of Imprisonment leverer et overraskende dypt og engasjerende kampsystem som faktisk respekterer tiden min – i motsetning til tidligere spill i serien. Selv om historien tidvis føles flat og enkelte karakterer står mer i kulissene enn på scenen, veier gameplayet tungt nok til å holde meg engasjert.

Når sverdene svinges, tallene stiger og progresjonen klikker, koser jeg meg skikkelig. Spillet treffer en sjelden balanse mellom fast paced action og micromanagement. Fans av Warriors-spillene får mye nytt å bryne seg på, og de som aldri kan få nok av Zelda-serien vil finne mye å like her – så lenge forventningene til narrativ dybde og universutvidelse er justert etter en noe mer overflatisk fortelling. Age of Imprisonment skiller seg fra tidligere Warriors-titler, og det er nettopp det som gjør at det står stødig på egne ben som et tillegg til Tears of the Kingdom.