Samarbeidsspill er i vinden som aldri før, og «tette» samarbeidsspill som Split Fiction og It Takes Two er kroneksempler på dette. Nå har Nintendo Switch 2 fått et helt eget spill i sjangeren – nemlig Orbitals.

Konseptet bak spill som Split Fiction, og i dette tilfellet Orbitals, er at man samarbeider med en annen spiller for å komme seg gjennom spillet. Dette konseptet praktiseres hardt – hvilket betyr at man alltid MÅ være to spillere for å kunne spille disse spillene. Orbitals er intet unntak. Spillet er i praksis et split-screen-eventyr, der skjermens ene halvdel er dedikert til den ene karakteren/spilleren, mens den andre halvdelen er dedikert til den andre. I Orbitals er skjermen delt loddrett, og dette fungerer helt greit – selv om man enkelte ganger skulle ønske at man kunne se mer på sidene.

Selv om Orbitals krever to spillere, og det dreier seg om split-screen-spilling, så er det ikke noe krav om at begge spillere må sitte på samme konsoll, i samme hus eller i samme land. Man kan nemlig spille med en annen spiller både over WiFi og over Internett. Og det beste av alt? Det er ikke noe krav om at spiller nummer 2 må kjøpe spillet selv! Dette for øvrig helt likt med It Takes Two.

Når det kommer til Orbitals, så fremstår spillet å være anime-inspirert, der tegnestilen har et klart 80-talls preg over seg. Tegnestilen passer spillet godt, og animefølelsen er styrket ved at karakteranimasjonene har litt lavere bildeflyt – nettopp for å simulere animeanimasjonene fra 80-tallet.

Utover at anime-stilen er gjennomført gjennom hele spillet, både når det kommer til karakterer, omgivelser, gjenstander også videre, vil jeg også trekke frem at spillet har rikelig med animerte cutscenes. På grunn av spillets iboende stil, oppleves overgangen fra cutscene til spilling svært flytende.

Spillets karakterer er også varierte – slik det jo pleier å være i japanske tegnefilmer. Noe særlig dybde i karakterene vil jeg imidlertid ikke si at det er, og det er begrenset hvor mye jeg faktisk brydde meg om spillets forskjellige personligheter. Foruten spillets «bestemor», vil jeg si at jeg brydde meg ganske lite om resten. Ved siden av spillets mer fremtredende karakterer, byr spillet også på små personligheter som er gitt en god dose sjarm, en sjarm som kommer særlig godt til live på grunn av stemmeskuespillet. Personlig har jeg spilt spillet på japansk, med engelske undertekster. Undertekstene kunne imidlertid vært skrevet med hakket større bokstaver, idet disse enkelte ganger var vanskelige å lese (og jeg trenger ikke lesebriller!)

Når det kommer til spillets kontroller, vil jeg si at spillet er relativt enkelt å plukke opp, men det er krever litt tilvenning. Spillet er ikke like strømlinjeformet som Nintendos egne spill, og av og til kan det være litt vanskelig å finne frem i verdenen.

Musikkmessig vil jeg si at spillet også plasserer seg godt på 80-tallet. Musikken kunne like gjerne vært hentet fra forskjellige japanske tegnefilmer fra 80-tallet. Dette merker man allerede når man starter spillet første gang. Likevel vil jeg si at musikken gjerne kunne vært bedre, idet musikkinnslagene i spillet ikke akkurat fester seg på hjernen. Bakgrunnsmusikken er imidlertid såpass at den medvirker til å sette en god stemning når man spiller gjennom spillet.

Samarbeid er nøkkelen

Det er imidlertid når man kommer til selve spillingen at Orbitals for alvor må bevise at det har noe å by på. For selv om den visuelle stilen og musikken bidrar til å skape en god atmosfære, er det tross alt spillmekanikkene som skal holde på interessen gjennom et helt eventyr. Her vil jeg si at Orbitals stort sett lykkes, selv om det også er enkelte ting som kunne vært bedre.

Som forventet av et samarbeidsspill av denne typen, er det ikke bare å løpe fremover og skyte på alt som beveger seg. Her må man kommunisere, samarbeide og til tider tenke litt utenfor boksen for å komme seg videre. Spillets to karakterer har forskjellige oppgaver, og man er derfor avhengig av at begge spillerne gjør sin del av jobben. Det er nettopp dette som er kjernen i Orbitals, og når samarbeidet fungerer som det skal, er det også her spillet er på sitt beste.

Samtidig er det ikke slik at alle utfordringene er like morsomme. Enkelte sekvenser fungerer bedre enn andre, og det hender at man må bruke litt tid på å forstå hva spillet egentlig forventer at man skal gjøre. Dette er ikke nødvendigvis negativt i seg selv, men det er en forskjell på å bli utfordret og å bli sittende og lure på hva utviklerne egentlig hadde tenkt. Orbitals havner innimellom litt for nær sistnevnte kategori.

Det er også verdt å merke seg at dette er et spill som virkelig kommer til sin rett når man spiller sammen med noen man kjenner. Det er fullt mulig å spille med noen over nettet, men jeg vil påstå at opplevelsen blir aller best når man kan sitte ved siden av hverandre og diskutere hva man skal gjøre. Det er noe eget ved å kunne reagere spontant på det som skjer på skjermen, enten det er fordi man endelig har løst en vanskelig utfordring, eller fordi den andre spilleren nok en gang har klart å rote til noe som egentlig burde vært ganske enkelt.

Ikke helt uten frustrasjon

Selv om samarbeidsmekanikkene stort sett fungerer godt, er det enkelte sider ved spillingen som trekker helhetsinntrykket noe ned. Kontrollene er som nevnt ikke alltid like intuitive, og dette kan bli ekstra merkbart i situasjoner der begge spillerne må reagere raskt. Når man i tillegg deler skjermen loddrett, kan det tidvis være vanskelig å få med seg alt som skjer rundt karakteren sin.

Dette er riktignok en naturlig konsekvens av måten spillet er bygget opp på, og det er vanskelig å se for seg hvordan utviklerne skulle ha løst dette uten å gå på bekostning av selve samarbeidskonseptet. Likevel er det en svakhet man bør være klar over, særlig dersom man er vant til spill der man har hele skjermen til rådighet.

På den positive siden er Orbitals et spill som legger opp til at man stadig må forholde seg til den andre spilleren. Det gjør at man sjelden føler at man bare spiller ved siden av hverandre. Begge må bidra, og begge har en funksjon i eventyret. Dette er en viktig forskjell mellom et godt samarbeidsspill og et ordinært plattformspill der man tilfeldigvis kan ha med seg en ekstra spiller.

Et eventyr med sjarm

Det er vanskelig å komme utenom at Orbitals har en egen sjarm. Den gjennomførte anime-stilen, de håndtegnede omgivelsene og de mange animerte sekvensene gir spillet en tydelig identitet. Det føles ikke som om utviklerne bare har laget et samarbeidsspill og deretter lagt på et anime-inspirert utseende. Her virker det snarere som om den visuelle stilen har vært en sentral del av spillets identitet fra begynnelsen av.

Jeg skulle likevel ønske at karakterene hadde litt mer dybde, og at historien i større grad klarte å engasjere meg følelsesmessig. Det er ikke slik at historien er uinteressant, men den er heller ikke det som kommer til å sitte igjen hos meg etter at rulleteksten har gått. Det er først og fremst selve samarbeidet, de visuelle omgivelsene og de små øyeblikkene underveis som gjør opplevelsen verdt å få med seg.

Orbitals er dermed et spill som først og fremst bør vurderes ut fra hva det forsøker å være. Det er ikke et enspiller-eventyr med mulighet for samarbeid, men et samarbeidsspill som er bygget rundt to spillere fra grunnen av. Har man en venn eller et familiemedlem å spille med, ligger mye av underholdningen nettopp i å oppleve eventyret sammen. Er man derimot på jakt etter et spill man kan sette seg ned med alene, er det bare å se seg om etter noe annet.

Hvordan står Orbitals seg mot It Takes Two og Split Fiction?

Det er vanskelig å skrive om Orbitals uten å trekke paralleller til Hazelights to store samarbeidsspill, It Takes Two og Split Fiction. Begge disse spillene har satt en høy standard for sjangeren, og det er derfor naturlig å spørre seg om Orbitals klarer å nå opp til samme nivå.

Det første jeg vil trekke frem, er at Orbitals har en tydelig egen identitet gjennom anime-stilen og den japanske presentasjonen. Her skiller spillet seg fra både It Takes Two og Split Fiction, som har sine egne visuelle særpreg, men ikke den samme gjennomførte 80-tallsfølelsen. Orbitals har dermed noe eget å by på, og det føles ikke bare som en direkte kopi av oppskriften til Hazelight.

Når det kommer til variasjon og kreativitet, synes jeg imidlertid at It Takes Two og Split Fiction fremstår som sterkere referansepunkter. Begge spillene er kjent for å stadig introdusere nye ideer og mekanikker, slik at man sjelden føler at man holder på med det samme særlig lenge. Orbitals har også et tydelig fokus på samarbeid, men jeg synes ikke spillet i like stor grad klarer å overraske med nye innfallsvinkler gjennom hele eventyret.

Det betyr ikke at Orbitals er et dårligere samarbeidsspill på alle områder. Tvert imot har det en sjarm som gjør at jeg gjerne vil fortsette å spille, og anime-presentasjonen bidrar til å gi eventyret en egen karakter. Men dersom jeg skulle anbefale ett av spillene til noen som først og fremst er ute etter den mest varierte og gjennomarbeidede samarbeidsopplevelsen, ville jeg fortsatt pekt mot It Takes Two eller Split Fiction.

Orbitals er derfor et interessant alternativ, særlig for dem som liker den visuelle stilen og ønsker et nytt samarbeidseventyr på Nintendo Switch 2. Det er bare synd at det ikke helt klarer å løfte samarbeidskonseptet til de samme høydene som de beste spillene i sjangeren.

Konklusjon

Orbitals er et sjarmerende samarbeidseventyr som skiller seg ut på Nintendo Switch 2 med en gjennomført anime-inspirert tegnestil og et tydelig fokus på samarbeid. Den visuelle presentasjonen er spillets sterkeste kort, og de mange animerte sekvensene bidrar til at eventyret føles som en interaktiv japansk tegnefilm fra 80-tallet.

Spillingen byr på flere gode samarbeidsøyeblikk, men er ikke helt uten frustrasjon. Kontrollene kunne vært mer intuitive, enkelte utfordringer er mindre vellykkede, og karakterene mangler etter min mening den dybden som kunne gjort historien mer engasjerende. Musikken fungerer også godt som stemningsskaper, selv om få melodier setter seg fast.

Det viktigste er likevel at Orbitals forstår hva slags spill det ønsker å være. Det er laget for to spillere, og det er sammen med en annen spiller at det virkelig kommer til sin rett. Har du noen å dele eventyret med, er det absolutt verdt å ta en nærmere titt på Orbitals. For alle andre er det kanskje best å vente til man har funnet seg en passende samarbeidspartner.