Resident Evil er en serie som gjennom 30 år har prøvd seg på både nervepirrende survival horror og storslåtte actionspill. Den nyeste utgivelsen kombinerer begge sjangrene, men hvordan fungerer dette i praksis?

Skremmende survival

Resident Evil Requiem har to hovedpersoner – Grace Ashcroft og Leon Kennedy. Der sistnevnte er godt kjent for fans av serien, er Grace en ny karakter. Grace er en FBI-analytiker som får i oppdrag å utforske en drapssak på et hotell – som også var samme sted hun så moren sin ble drept flere år tidligere.

Vi får fra begynnelsen inntrykk av at Grace begir seg ut på noe hun ikke føler seg helt klar for. Hun er tydelig nervøs og engstelig, tydelig påvirket av gamle traumer fra stedet. Hun kjører likevel på for å finne sannheten. Grace blir senere kidnappet og tatt med til et forlatt sykehus. Her møter hun Emily, ei lita, blind jente som er et av flere barn som har blitt eksperimentert på.

Ikke uventet for Resident Evil er dette stedet fylt av zombier. Zombier som en gang var personer som jobbet der. Her er det survival horror-elementene kommer inn, da Grace kun kan ha med seg et begrenset antall gjenstander.

Selv om hun kan beskytte seg med en pistol, er ressurser som kuler relativt begrenset. Spillet tvinger deg flere ganger til å prioritere – skal du bruke de siste kulene dine på noen zombier, eller skal du forsøke å snike deg rundt dem?

Mange zombier har også en egen personlighet, da de beholder minner fra personen de en gang var. Her vil jeg trekke frem en vaskehjelp som iherdig prøver å gni bort en blodflekk, og en kokk som står over noen gryter med noe som kan minne om mat. Det er nesten ukomfortabelt å bli påminnet om at zombiene du dreper en gang var vanlige mennesker med sine egne liv – et ekstra horror-element blant alt det andre.

Spennende action

Innimellom dette får du også korte sekvenser der du spiller som Leon – som er eldre og mer erfaren enn tidligere. Dette fungerer både som en slags tutorial før hans del begynner på alvor, og setter opp flere øyeblikk der våre helters veier møtes. Her får vi også vite at Leon lider av en mystisk infeksjon som forventes å bli verre over tid.

Leons kapittel tar oss tilbake til Raccoon City, byen som lenge har vært forlatt av alle som ikke er zombier. Blant byens ruiner kjemper Leon mot zombier og andre monstre mens han leter etter Grace. Han tar også en tur innom Raccoon Citys gamle politistasjon.

Det er her jeg må innrømme at dette er mitt første Resident Evil-spill, og flere ganger fikk jeg inntrykk av at «dette må være en referanse til tidligere spill» uten å nødvendigvis forstå hele konteksten. Dette fremstår mest som artige tilbakeblikk for tidligere spillere enn noe som er viktig for plottet.

I motsetning til Graces mer forsiktige spillestil, er Leon actionhelten som gjør slutt på fiender med over-the-top angrep og one-linere. Han har en haug med skytevåpen å velge mellom, og lar gjerne zombiene smake angrep som nærmest kan minne om Yakuza-seriens «heat actions».

Leon har merkbart mer plass til våpen og andre ressurser, og forskjellige typer ammunisjon finnes tilnærmet overalt. I tillegg kan du oppgradere våpen og kjøpe nye gjennom såkalte «supply boxes». Poeng for dette får du av å drepe zombier, så her er det lite vits å spare på kruttet. Om jeg skal pirke på noe her, er det at visse deler virker litt vel lange, selv med Leons kjappere gameplay.

Intens og skummel opplevelse

Spillet er fullt av forlatte områder som gir deg en nifs følelse av at du ikke er alene her. Lydene og musikken er også med på å skape den rette uhyggelige stemningen, og du hører ofte zombiene før du ser dem. Kort sagt, et godt gjennomført skrekkunivers. Dette gjelder spesielt Graces deler, der der er lett å kjenne samme skrekk som hun gjør. Etter disse føles Leons deler nesten som et avbrekk der du kan skyte løs på og dra hodet av zombiene du tidligere måtte forsiktig snike deg rundt.

Som standard bruker spillet førstepersonsperspektiv for Grace og tredjeperson for Leon, men disse kan begge skiftes alt etter hva spilleren ønsker. Selv skiftet jeg etter en stund til tredjeperson for Grace – beklager, men jeg liker som regel ikke å angripe i førsteperson, og RE: Requiem var ingen unntak.

Jeg er kanskje ikke rette person til å bedømme mer realistisk grafikk, men spillet ser gjennomgående bra ut og har detaljerte omgivelser. Spesielt hjelper dette fiender å stå fram i sin fulle skumle, motbydelige prakt.

Samlere kan også se fram til å lete etter små «Mr. Raccoon»-figurer gjemt rundt omkring. Om du hører en ristende lyd, er det bare å lete rundt i rommet for å angripe den.

Spillet kjører for det meste bra på Switch 2, men det var noen få steder det begynte å hakke litt – særlig under Leons kapittel. Dette var ikke nok til å påvirke hele spillopplevelsen betraktelig, men likevel irriterende mens det pågikk.

Konklusjon

Som en som ikke har spilt Resident Evil før visste jeg ikke helt hva jeg skulle forvente, men jeg likte spillet veldig godt. Resident Evil: Requiem gir en intens skrekkopplevelse fra begynnelse til slutt, med to spillestiler som blandes perfekt. Spillet anbefales til alle som ønsker en skummel spillopplevelse.

Bare Nintendo mottok Resident Evil: Requiem fra Capcom i den hensikt å skrive anmeldelse av spillet. For mer informasjon, les her.