Nintendo har drevet med tennis-spill helt tilbake til tidenes morgen, som i dette tilfellet betyr 1984. Selv om Mario var med i Nintendos første tennis-tittel, var det ikke før Virtual Boy at Mario fikk rollen som den titulære maskoten til spillet. Deretter var det ikke før Mario Tennis på Nintendo 64 at Camelot Software kom inn på banen som utvikleren bak serien. Mye har skjedd på tvers av konsollgenerasjonene, men hvordan fører Mario Tennis Fever serien videre på banen?

Fever prøver på ingen måte å være en tennissimulasjon og dypdykker ned i arkadesjangeren. Det betyr at ting går i svært høyt tempo; usannsynlige hopp, skruballer og absurde baner er kun en vanlig tirsdag ettermiddag i dette universet. Spillet byr på sin tradisjonelle Mario-sjarm, hvor problemstillingene har omtrent samme alvorlighetsgrad som Kardemommeby.

Problemstillinger? Er ikke dette et sportsspill? Eneste problemstillingen her er hvor mye jeg taper i online-kamper?
Nei, kjære leser. Det viser seg nemlig at dette også er et eventyrspill. Camelot Software Planning var originalt megastore på rollespill, og de servet klassikere nærmest på løpende bånd; blant annet klassikerne fra Golden Sun-serien.

Et eventyr med racket og røtter i rollespill

Historien starter med at en mystisk sykdom har gjort prinsesse Daisy sengeliggende. Mario og gjengen hiver seg ut på jakten på et altkurerende gulleple. Under denne seansen ender Mario og resten av følget opp som sine baby-alteregoer. Herfra går det ut på å trene seg store og sterke via et tennisakademi – før man begir seg ut på monster-tennisslakt.

Spillet bruker tydelige visuelle og spillmekaniske grep som sender noen fine returer tilbake til studioets røtter. Det kan kanskje til og med minne litt om Super Mario RPG, siden man krymper til baby-utgaver underveis. I bunn er dette likevel et svært responsivt tennisspill, ikke et dyptgående rollespill, selv om det låner enkelte elementer fra sjangeren.

Selve enspillermodusen har en ganske rett fram og enkel nok fortelling å svelge, men den serverer faktisk en god del unike baner og bossmekanikker. Jeg lot meg stadig overraske over hvor mange distinkte spillmoduser og fiender som dukket opp kun for å ha et møte med aktiviteten, for så aldri dukke opp igjen.

Mario Party Light

Mange av oppdragene minner om enkle Mario Party-minispill, hvor man stort sett slår rekkerten inn i innkommende prosjektiler og sender dem tilbake. Noen av disse skal lære deg tennisteknikker, men for min del ble det litt overflødig og hjalp meg egentlig ikke å bli den neste Nadal. Det var kanskje først mot slutten av fortellingen at det føltes som jeg spilte utenfor en tutorial.

Men selv om enspillermodusen kanskje ikke er like intrikat som et Camelot-reinspikka rollespill, så gjør opplevelsen dette til et innslag i Mario-universet. Jeg har tidligere spilt Mario sine golf-, fotball- og tennistitler og kun spilt flerspillerdelen med venner og familie, og da har spillene vært ekstremt morsomme, men litt sterile på mange måter. Når man får et underliggende plott, knytter man seg til spillet på en annen måte, og det skulle ikke mye til før jeg fikk tilhørighet til karakterene og settingene.

Et skarpere blikk på banen

Presentasjonen tar et lite generasjonshopp fra Switch (1) sin Mario Tennis Aces. Nintendo har egentlig helt siden GameCube-æraen levert veldig solide karaktermodeller, og Camelot har siden Wii U vist fram upåklagelig godt karakterdesign. Trenden fortsetter her med høykvalitetsfigurer av dine favoritter fra Mario-universet.

De aller største endringene ligger nok i skygger og oppløsning. Man ønsker jo så sårt å ha spill i 120 FPS, og dette spillet hadde både visuelt og responsmessig hatt svært godt av det. Men spillet ser veldig skarpt ut på en 4K-skjerm, kjører stabilt i tilsynelatende 60 FPS, og fargene popper godt ut av skjermen med HDR. Spillet både ser og føles like bra og responsivt ut i håndholdt modus.

Musikken følger også seriens etablerte spor, og vil føles kjent for de som har spilt tidligere Mario Tennis-titler. Låtene holder et høyt energinivå som passer godt til det raske tempoet på banen og bidrar til å pumpe opp stemningen under kampene. Samtidig er uttrykket tydelig rotfestet i Mario-tematikken, med melodier og instrumentvalg som gir den karakteristiske Nintendo-sjarmen.

Når gameplayet sitter som et ess

Når alt det er sagt, så er spillmekanikken kanskje det aller viktigste aspektet ved spillet. Selv om man har forskjellige moduser, vil fokuset ligge på hvor gjennomført og godt kontrollene og gameplayet føles. Jeg kan bare avsløre at tenniskampmekanikken sitter spot on.

Fundamentalt sett ligner det en del på Aces, men utviklerne har forandret nok til at muskelminnet i fingrene protesterte litt i begynnelsen. Det tok dog ikke lang tid før man kom inn i flyten igjen.

Kontrolloppsettet er heldigvis lett å forstå, men har likevel en del dybde bak seg. De ulike knappene korresponderer til forskjellige slagtyper, som toppspinn, slice, lob og flate slag, og kan lades opp for økt kraft og presisjon. Når man kombinerer timing, posisjonering og riktig slagvalg, åpner spillet for mer taktiske dueller enn man kanskje skulle tro ved første øyekast.

De ulike karakterene i spillet er delt inn i flere spillertyper som påvirker spillestilen og styrkene deres på banen. Power-spillere har svært harde slag og kan presse motstanderen bak i banen, men har ofte dårligere bevegelighet. Speed-spillere er raske og dekker banen effektivt, men mangler rå slagkraft. Technical-spillere har god presisjon, kontroll og variasjon i slagene, noe som gjør dem fleksible i de fleste situasjoner. All-round-spillere er jevnt balanserte uten tydelige svakheter, og passer godt for spillere som ønsker en stabil og tilgivende spillestil. Valg av karakter handler derfor i stor grad om hvilken taktikk og rytme man foretrekker på banen.

Velkommen på banen

I tillegg introduserer spillet et flunkende nytt element; Fever-racketer. Dette er den største mekaniske nyheten, og gir hver kamp et ekstra lag med strategi. Ved å bygge opp en egen måler gjennom godt spill kan man utløse kraftige spesialslag knyttet til racketens egenskaper. Dette kan endre tempoet i duellene eller sette motstanderen under press på nye måter. Fever-mekanikken oppleves heller ikke like “OP” som Special Shots i Aces. Motstanderen kan relativt enkelt sende den tilbake til deg hvis du ikke bruker riktig egenskap til riktig tid.

Spillet bruker også et HP-system under kampene, hvor kraftige slag kan redusere helsen din dersom du ikke returnerer dem riktig. Mister du for mye HP, risikerer du å tape poenget direkte eller havne i en svært presset situasjon. Med de ulike Fever-racketene i spill kan HP-måleren dessuten forsvinne raskt, noe som gjør duellene mer hektiske og straffer dårlig timing tydeligere enn før.

Dekningen spillmekanikk har fått i anmeldelsen her kan nok føles langstrukket som en fram-og-tilbake deuce. Det poengterer imidlertid at til tross for spillets enkle overflate, så ligger det mye under panseret på denne fronten. Det gir masse gjenspillingsverdi og byr på mye mestringsfølelse og intense sofa-økter med venner; og dette er hva jeg digger med spillet. Enkelt å lære, teknisk utførelse. Kombinasjonen av karakter, racket og bane er mer enn å bare velge favoritt-karakteren sin; det har en betydning for kampen.

Wii Sports-nostalgi

Jeg prøvde også bevegelseskontroll-modusen til spillet. Personlig synes jeg ikke så veldig mye om kontrolloppsettet her. Jeg fikk litt samme følelse som med ARMS; konseptet fungerer, og den fysiske innlevelsen gjør det veldig gøy, men settet lander ikke helt hos meg. Kontrollen føles ikke responsiv nok, og jeg følte at kanskje én av fem ganger gikk ballen i retningen jeg ønsket.

Karakteren beveger seg også automatisk mot ballen om man er litt sen på avtrekkeren, så utviklerne forsøker tydelig å lage en engasjerende modus som inkluderer alle deltakerne i rommet, uten at man trenger å lære seg de forskjellige knappene. Det skal sies at HD-vibrasjon og det å merke at man strakk armen skikkelig for å smelle en ball tilbake over nettet føltes veldig godt. Jeg foretrakk likevel å bruke tradisjonelle kontrollere, og spillet føltes superpresist både på TV-modus og håndholdt.

Game, Set, Match?

Utviklerne har lagt inn en del innsats i bosskampene i enkeltspillermodusen, og den fungerer nok som en inngangsbillett for nykommere. Samtidig merker man at Camelot har droppet ballen litt ved å gjøre det hele for strømlinjeformet og enkelt. Det finnes tross alt noen rollespillelementer her som fint kunne ha blitt utforsket litt mer.

Dette er likevel et solid tilskudd til serien. Det kan minne en del om Aces, men fremstår definitivt som sitt eget innslag, og gameplayet oppleves mer balansert og strammere enn tidligere. Rekkertene gjør at man kan kombinere og finne sin egen spillestil med karakterutvalget, og kampene får en intensitet som gjør at man stadig vil spille «bare én til». Sammen med venner skinner spillet virkelig, siden det er enkelt å plukke opp, men samtidig gir nok dybde til å belønne ferdighet over tid. Det er også veldig godt å ha et Mario-sportsspill på Switch 2 som faktisk kan vise fram hestekreftene til den nye konsollen.

Mario Tennis Fever sjarmerer med sin Nintendoesque presentasjon, presise spillfølelse og høye tempo, og Camelot har virkelig scoret med denne tittelen.

BareNintendo mottok Mario Tennis Fever fra Nintendos distributør Bergsala AB i den hensikt å skrive anmeldelse av spillet. For mer informasjon, les her.