Hollow Knight: Silksong kom ut i slutten av 2025 etter å ha vært under utvikling i 7 år. Resultatet er et detaljrikt spill. Spørsmålet er om spillet lever opp til forventingene som utviklingstiden har vært med på å skape.

Silksong ble opprinnelig annonsert som en utvidelse til Hollow Knight, men det ble etter hvert sitt eget spill. Røttene fra Hollow Knight er imidlertid fortsatt tydelig til stede. Spillet føles fortsatt som et Metroidvania blandet med Dark Souls.

Åpning

Silksong åpner opp med en kort filmsnutt. Hornet (hovedkarakteren) er fanget, og er på vei til Pharloom. Konvoien som frakter henne blir angrepet på en bro, og Hornet faller langt ned. Når vi tar kontroll over Hornet ligger hun på bakken, og vi må begynne å klatre opp. Det tar ikke lange tiden før man merker at Hornet i Silksong er redusert av fangenskapet. Hun har ikke lengre styrken og ferdighetene hun tidligere har vist.

Metroidvania-spill er bygd opp ved at man starter svak og gradvis finner oppgraderinger. Disse oppgraderingene er oftest nyttige til både utforskning og kamp. Selv om man ikke spilte som Hornet i Hollow Knight, var hun på mange måter en alliert av hovedkarakteren the Knight. Hun hadde også en del ferdigheter som lot henne kjempe på samme nivå. Etter fangenskapet i åpningen av spillet har hun mistet disse ferdighetene. Det å knytte mangelen på ferdigheter opp mot historien er et smart grep. Andre Metroidvania-helter som Samus har noe å lære her (i alle fall i de første tre spillene hennes).

Det er sparsomt med instruksjoner i Silksong, men kontrollene bygger på veletablerte standarder. Man bruker venstre tommel for å bevege seg og høyre tommel for å hoppe og svinge nåla. Løpeknappen er satt til en skulderknapp som standard, noe jeg ikke likte så godt. Det er heldigvis fullt mulig å endre på kontrollene akkurat slik en selv ønsker, når som helst i spillet.

Rask opptrapping

Det merkes raskt at Silksong er mer krevende enn Hollow Knight. Allerede i de første rommene møter Hornet flere forskjellige fiender samtidig. Fiendene har raskere og mer komplekse bevegelsesmønstre enn mange andre Metroidvania-spill. Hornet har også et diagonalt nedoverangrep som gjør det vanskeligere å treffe ting under seg. Dette har konsekvenser for både plattforming og kamp. Du må planlegge bevegelsene dine på en annen måte enn i spill der man angriper rett nedover.

Første boss viser seg betraktelig fortere enn tilsvarende i Hollow Knight. Bossen alene er ikke spesielt vanskelig. Tankegangen fra utviklerne er kanskje at dette skal gjøre deg kjent med de uvante bevegelsene til Hornet. Det merkelige er at bossen også tilkaller undersåtter for å hjelpe seg. Plutselig blir det mye å holde orden på når det er en fiende på bakken, en som sveiper mot bakken fra side til side, óg det i tillegg faller stener fra taket. Jeg døde faktisk på første forsøk. Veien tilbake var heldigvis kort, og Moss Mother gikk ned uten problemer på andre forsøk.

Jeg kan hjelpe hvis jeg har tid

I Hollow Knight møtte man mange insekter med sine egne ønsker og historier. Du ble ofte bedt om å gjøre ting, og du hadde ikke mulighet til å takke ja eller nei. I Silksong stifter Hornet relativt raskt bekjentskap med en gruppe fluer. Disse ber om hjelp til å redde fangede fluer rundt om i Pharloom. Hornet sier tydelig fra at hun bare kommer til å gjøre det hvis hun har tid og anledning. Dette er en forfriskende holdning fra en videospillhelt. De fleste helter lover å redde alt og alle uten å tenke på om det er realistisk eller ikke.

Flott presentasjon

Verdenen oppleves i det store og hele som ganske trist. Det føles på mange måter som om folk i Pharloom har gitt opp. En kan si at dette er en parallell til forgjengeren. I Hollow Knight var det alltid et slags underliggende håp om at storhetstiden ville komme tilbake. Dette håpet virker fraværende fra karakterene i Silksong. Likevel vekker Hornet håp når hun kommer til Bellhaven og redder innbyggerne fra en edderkopp. At verdenen har en historie å oppdage gir deg virkelig lyst til å utforske videre.

Grafisk sett består spillet av håndtegnede figurer som er animert. Det har en helt særegen stil, der den eneste reelle sammenligningen er Hollow Knight. Det er tydelig at det er mange små detaljer Team Cherry har tenkt på i Silksong. Når Hornet snur seg går hun baklengs en kort periode før hun gradvis snur seg rundt. Videre vil høye insekter bøyer seg ned for å snakke med Hornet. I det store og hele har presentasjonen fått et løft fra Hollow Knight, med merkbart flere keyframes for alle animasjoner.

Fargemessig går det stort sett i svart, grått, og brunt, der Hornet sin røde kjøle er et iøynefallende unntak. Silksong er digert, større enn Hollow Knight. Det er mange forskjellige fiender og områder som må utforskes. Utviklerne har brukt mye tid på å få alle områder og fiender til å se forskjellige og interessante ut – til tross for den begrensede fargepaletten.

En gang til

Jeg har spilt mange 2D action-plattformere i løpet av mine 35 år, og Silksong er sannsynligvis det mest frustrerende av dem alle. I den første timen av spillet får du lov til å se hvor man skal lande, etter dette må man ofte hoppe så langt ned at kameraet ikke viser landingen, eller så er det for mørkt til å se langt nok. Det er ikke et kjempestort problem, ettersom Hornet som regel ikke tar stor skade av fall. Likevel oppleves det som frustrerende.

Det som er mer frustrerende er alle fiendene. Det er her Dark Souls-inspirasjonen kommer til syne. Tilnærmet alle fiender du møter krever fokus og konsentrasjon. Gjør du en feil, er det ikke uvanlig å miste to eller tre liv av gangen. Når du treffes av en fiende dyttes du nesten alltid ned i lava eller pigger hvilket gjør ytterligere skade.

I flere tilfeller må man slåss mot mange fiender samtidig. Flere av dem er allerede krevende å forholde seg til enkeltvis. Da oppleves vanskelighetsgraden etter hvert som vel høy. Når de attpåtil kommer i bølger, der vanskelighetsgraden stadig tikker oppover, blir det i overkant intenst.

Utmattende design

Når du mister alle livene dine sendes du tilbake til nærmeste benk, der Hornet våkner opp igjen med fullt liv. Noen ganger bruker du kort tid på å komme deg tilbake der du var, men ofte er veien tilbake både lang og farlig. Mister du konsentrasjonen et lite øyeblikk risikerer du å dø tidligere enn du gjorde i første omgang.

Du får etter hvert også noen hjelpevåpen som kan hjelpe deg med komplekse situasjoner. Disse våpnene har sin egen myntenhet. Myntenheten spises raskt opp om man blir stående fast på en boss eller et krevende område med fiender. Spørsmålet er når man skal velge å bruke dem. Når du går tom må du jakte fiender for å fylle opp lageret igjen, eller fortsette å prøve å vinne uten dem.

De vanlige pengene er det vesentlig mindre av enn i Hollow Knight. Hvis du dør, etterlates de i en kokong, og du må tilbake til samme sted for å hente pengene. Hvis du dør på vei tilbake, forsvinner de fullstendig. Penger brukes til å låse opp hvileplasser, kjøpe oppgraderinger og åpne snarveier. Konsekvensen av å dø er at du ikke får låst opp snarveiene du kunne brukt for å kutte ned tiden. Når du så får pengene tilbake har du allerede tatt bossen, og trenger ikke lengre snarveiene.

En gang til?

Flere av oppgraderingene til Hornet fås ved å samle trofeer fra fiender. For å låse opp muligheten til å gli i luften med kjolen må du samle opp noen spesielle pigger. Piggene må samles inn på en spesiell måte. Det store problemet er at du samtidig må forsvare deg mot fiender. Da blir det fort veldig vanskelig. Jeg endte opp med å bruke to runder gjennom samme område før jeg hadde nok pigger til oppgraderingen.

Dette er et spilldesign som minner om Super Mario Bros.: The Lost Levels, som ble ansett som såpass frustrerende at det ikke ble utgitt utenfor Japan. Team Cherry har brukt syv år på å lage Silksong. Jeg sitter med følelsen av at mye av tiden ble brukt til å finpusse spillet. Spørsmålet er om utviklerne har gjort rett i fokusere så mye på dem som har spilt Hollow Knight religiøst siden 2018.

Konklusjon

Alt i alt er Silksong et spill med mange positive sider, men spillet har også noen negative punkter som trekker ned opplevelsen. Det er virkelig spennende å utforske denne verdenen full av insekter, og presentasjonen er virkelig noe for seg selv. Problemet er kampene.

Personlig fikk jeg nok av Silksong etter å ha forsøkt å slå Last Judge (en av bossene) i halvannen time. Jeg spilte på Switch 1 som “bare” gir 60 bilder per sekund. Det er mulig ting er bedre på Switch 2 som kjører dobbelt så raskt, eller med kablet kontroller, eller kanskje jeg begynner å bli gammel og treg. Det opplevdes som umulig å reagere i tide for angrepene, og nye forsøk gikk ikke merkbart bedre. Personlig spiller jeg spill for å ha det gøy, og jeg merket etter hvert som jeg møtte på utfordringer at jeg bare ble irritert og frustrert.

Jeg forstår at Silksong kan være en hyggelig opplevelse for enkelte. Hvis du har spilt Hollow Knight med 112 prosent fullføringsgrad, og ikke irriteres av å stå fast i timevis, kan dette spillet være noe for deg. For alle andre, vil jeg heller anbefale å starte med Hollow Knight, eventuelt noe enklere i sjangeren – kanskje Metroid Dread.