Det er over 20 år siden Fire Emblem: Path of Radiance var en splitter ny tittel på din – den gang – ikke fullt så slitne GameCube. SRPG-klassikeren har fått nytt liv etter at Nintendo, etter flere måneder med teasing, endelig lanserte spillet på nytt. Spørsmålet er ikke bare om det holder seg, men om dette fortsatt representerer Fire Emblem på sitt aller beste.

Plott

Path of Radiance følger seriens første ikke-adelige protagonist, og Super Smash-stjerne, Ike og leiesoldatskvadronen hans – Greil’s Mercenaries. Handlingen er lagt til kontinentet Tellius, hvor konflikt brygger mellom nasjonene.

Ike blir trent opp av faren sin, Greil, en mann med et rykte som mildt sagt kan omtales som grelt. Han er beryktet for å være tilnærmet en supersoldat. Når krig til slutt bryter ut, blir Greil’s Mercenaries hyret inn for å bistå hjemlandet sitt, med oppdrag om å eskortere kongedømmets prinsesse til en vennligsinnet nabonasjon.

Plott-twist: svært lite går etter planen.

Ike og følget blir jaget støtt og stadig, og for å dra inn nok en Smash-referanse, blir de fotfulgt av det som raskt etablerer seg som spillets store nemesis: Black Knight. Til tross for at dette er et turbasert strategispill med visuell-novelle-elementer, byr eventyret på både spenning og høy puls.

Spillet tar også opp overraskende voksne temaer. Vi blir introdusert for Laguz – mennesker som kan transformere seg til dyr, og som bærer tydelige trekk fra dyret de kan bli, også i menneskelig form. Ike møter Laguz tidlig i reisen og aksepterer dem med åpne armer. Det gjør ikke resten av samfunnet.

Dette blir et sentralt tema i fortellingen. Diskriminering og segregering preger både dialog og handling, tidvis ubehagelig fremstilt, men desto viktigere. Tematikken speiles også direkte i gameplayet, der både egne enheter og fiender får konkrete fordeler og ulemper som strekker seg utover historien og gjør det lettere å investere seg i hendelsesforløpet.

Gameplay

Det er vanskelig å ikke bli nostalgisk når man snakker om spill man spilte som tenåring. Path of Radiance var faktisk det første spillet jeg forhåndsbestilte som gutt (det er et poeng her).

Den gangen spilte «ingen» Fire Emblem, og jeg måtte kontinuerlig forklare både eldre og jevnaldrende gamere hva dette egentlig var. Nå sitter jeg her, 20 år senere, og gjør akkurat det samme for dere.

«Anime-sjakk» er kanskje en absurd måte å beskrive spillet på, men også overraskende treffende – spesielt om du står der med pistol mot tinningen og må forklare konseptet til noen som tror videospill fortsatt er Tetris i monokrom grønt i én setning.

Går man litt dypere, er det tydelig at Path of Radiance fortsatt utmerker seg. Det klassiske våpentriangelet fungerer som stein–saks–papir. Hester beveger seg lenger. Magi er effektivt mot tung rustning. Karakterer med familiære bånd blir sterkere når de står ved siden av hverandre, og ikke minst permanent død blant karakterer som faller under slagene som har gitt traumer til generasjoner av Fire Emblem-spillere.

Alt dette videreforedler Fire Emblem-oppskriften.

En pioner på mange områder

Spillet var også først ute med mye. 3D-grafikk. Stemmeskuespill. Et langt dypere ferdighetssystem. Laguz-mekanikken. Tidligere titler – som Fire Emblem på GBA (senere kjent som Blazing Sword) – hadde klassebaserte ferdigheter som knapt var forklart. Her får man et hav av ferdigheter som gir hver karakter en tydelig strategisk identitet. Dette gir spillet en dybde som fortsatt føles gjennomtenkt, uten at det går utover hvor enkelt det er å sette seg inn i spillet.

Spillet er delt inn i kapitler, hvert med sitt eget rutenettskart. Karakterer kan kun bevege seg et visst antall ruter per runde. Plassering er avgjørende. Tunge enheter i front. Bueskyttere bak. Kavaleri som flankerer.

Laguz spiller også etter egne regler. De kan transformere seg og bli ekstremt sterke, men risikerer å gå tom for damp og ende opp sårbar i sin menneskelige form. Et tydelig risk–reward-system som gir kampene ekstra spenning.

Presentasjon

Kunstretningen er peak Fire Emblem for min del. Rustninger med skarpe, ornamenterte kanter. Tynnkledde tyver og trollmenn. Tydelige visuelle forskjeller mellom forfremmede generaler og ferske kadetter.

3D-grafikken er et tydelig produkt av sin tid, men prioriterer oversikt og lesbarhet fremfor visuell kompleksitet, samt flyter mye jevnere enn Fire Emblem har gjort de siste par årene. «Dette er et strategi-spill, ikke et skytespill», men det er utrolig behagelig at menyvalg og kartnavigering har lav responstid.

Noen av figurene, som Ike eller Titania, får distinkte designtrekk, men en del av karakterene får stort sett et generisk utseende med sin egen fargepalett. Resultatet er at det mangler noe av piffen GBA-spillene hadde, med sine over-the-top-kampanimasjoner og skreddersydde sprites. Likevel skiller baner og kart seg godt fra hverandre. 2D-portrettene i den visuelle novelle-delen er detaljerte og fulle av liv.

Musikken setter stemningen på spilleren skal vinkle det som skjer i spillet på en vakker og pompøs måte. Hver gang du hører Black Knights kjenningsmelodi får man gåsehud og skjønner at det er mye på spill når han entrer kampen.

Spillet inneholder også stemmeskuespill, men dette er kanskje den største svakheten. Som tenåring reagerte jeg lite på det. I dag, med langt høyere standard innenfor stemmeskuespill i videospill, er enkelte stemmer… ganske fæle. Heldigvis er det hovedsakelig teksten som bærer fortellingen, og ikke alle skuespillerne er like ille.

Hvorfor gå tilbake til Path of Radiance?

Om du hoppet på Fire Emblem med Awakening eller dens etterfølgere fra 3DS og utover, vil Path of Radiance skille seg ut på flere områder. Ikke alle utelukkende bedre, men definitivt mer tro mot seriens opprinnelse.

Nyere Fire Emblem-spill har lagt større vekt på QoL-forbedringer. Mindre perma-død. Mer fanservice. Et mer rendyrket eventyrfokus. Path of Radiance har den eldre «clunken» som satte serien på kartet.

Våpen slites ut. Karakterer kan dø permanent. Hemmeligheter ligger skjult på bestemte ruter. Soldater kan ofte kun rekrutteres om du snakker med dem med riktig karakter. Kvinner var bedre magikere. Menn var tettere i nøtta. Og historiene var politisk tunge.

Ingenting av dette er nødvendigvis bedre. Men svært mye av det serien er i dag, bygger på denne oppskriften. Path of Radiance raffinerte og utbroderte mange av elementene vi tar for gitt i dag.

Konklusjon

Path of Radiance har vært en perle som altfor lenge har vært låst til en av Nintendos minst solgte plattformer. Det stammer fra en tid da Fire Emblem var kraftig undervurdert i vesten.

Gjennomtenkte karakterer, voksen tematikk, utfordrende og intrikat spillmekanikk og en engasjerende fortelling gjør dette til et absolutt must for alle som gikk glipp av det første gang. Selv om 3D-grafikken har begynt å eldes, er gameplayet og historien fresher enn mye annet som har blitt sluppet mange år etter spillets originale lansering.

Når jeg tenker på GameCube, dukker etuiet til Path of Radiance opp. Når jeg sammenligner alle dagens Fire Emblem-spill, sammenligner jeg dem opp mot Path of Radiance. Når jeg i det store og det hele tenker på Fire Emblem, tenker jeg på Path of Radiance.

16 år gamle meg hadde det godt, og det gleder meg at man nå endelig kan dele opplevelsen med et bredere publikum – 20 år etter.