I en tidsalder hvor man er en sosial abnormalitet om du hilser på noen utenfor Discord, katta til naboen bare eksisterer med AR-brillene dine på, og «Local Multiplayer» er en opplåsbar prestasjon i ditt nærmeste live service-spill, kommer Analogue med sitt siste tilskudd til sine moderne tolkninger av retrokonsoller: Analogue 3D.

Innhold

Som dere kanskje skjønte av min 90-talls-attitude i første avsnitt, hinter jeg til en svunnen tid. En tid hvor sofa-flerspill var et forventet tilskudd til spillet ditt – ikke en egen sjanger, slik det har blitt i dag. Selv om flere konsoller støttet 2–8 spillere, var det én konsoll som trumfet alle andre: Nintendo 64, med sine out-of-the-box fire kontrollerporter og sitt eksepsjonelle utvalg av multiplayer-spill. Analogue prøver å fange denne følelsen med sin aller første 3D-konsoll.

Designet tar tydelig inspirasjon fra originalen, men entrer dette tiåret med stil.

Hvem – og hva – er Analogue 3D?

Men hvem er egentlig Analogue, spør du, kjære leser? Og hvorfor nevner jeg Nintendo 64? Snakker vi om en glorifisert Raspberry Pi-emulatorboks?

Analogue 3D er en maskinvareemulator. Det betyr at konsollen ikke emulerer spillene direkte, men får dine fysiske N64-spill til å kjøre på noe som later som det er en N64 – på renspikka kretskortnivå. Hva er dette godt for?

Ifølge markedsføringen skal dette gi en opplevelse med null kompatibilitetsproblemer. Konsollen støtter spill fra alle regioner og kan skalere signalet opp til 4K60FPS.

8BitDo sin utgave av N64-kontrolleren er – for å bruke et populært uttrykk – laget for menneskehender. Den sitter godt i hånda, men du må venne deg til at den kun har én styrespake. Noen ting var kanskje bedre etterlatt til 90-tallet, men må kjøpes separat. Du kan dog plugge inn opptil fire originalkontrollere, om du skulle ha romvesenhender og tre tilsvarende merkelige venner.

Dette høres veldig kult ut når man bare avslutter en setning med «4K60FPS», men her følger det med noen asterisker. Først og fremst renderer ikke Analogue spillene i 4K. Den skalerer bare bildesignalet slik at det matcher dagens TV-skjermer. Spillene, med noen få unntak, kjører fortsatt i sitt typiske 360x240p.

Det som derimot blir merkbart bedre, er ytelsen. Du kan «overklokke» konsollen og spille GoldenEye raskere enn noen klarer å sveipe høyre på deg og gjengen din på Tinder. Alternativt kan du velge å kjøre spillet i original, hakkete utgave – jeg mener, i «autentisk rammerate» – for puristene der ute.

Filtre, ytelse og boks-TV-magi

For bildekvalitetsfanatikerne vil denne konsollen virkelig skinne. Uten å gjøre denne artikkelen om til en instruksjonshåndbok kan man oppsummere magien ganske enkelt: filtre. Ved siden av oppløsning og ytelse er det her mye av sjelen ligger.

For entusiasten er det et underlig hav av valgmuligheter, fra svært tydelige grep – som å fjerne teksturfiltrering – til helt usynlige justeringer som strålekonvergens (Beam Convergence). Noen ganger har du lyst til å zoome inn slik at hele skjermen fylles, men da kan UI og andre deler av spillet falle bort. I spill som ikke støtter bredskjerm må man også forvente svarte bokser på sidene.

Heldigvis lagres alle innstillinger per spill, og ikke på OS-nivå, slik at du kan finjustere opplevelsen for hver tittel. Menyen er i tillegg minimalistisk og enkel å sette seg inn i. Men totalt sett sitter man igjen med et overbevisende resultat som kan få flatskjermen din til å se ut som en boks-TV – noe N64-grafikken i stor grad ble designet for.

Ikke helt feilfri

Konsollen er dog ikke helt feilfri.

I løpet av tiden min med konsollen opplevde jeg tilnærmet null problemer, men jeg støtte på et lydproblem på Mario Circuit i Mario Kart 64. Dette er det eneste tilfellet hvor jeg har observert en feil. Det kan like gjerne skyldes en sliten kassett som en feil ved selve konsollen.

«Jammen, jeg har x-emulator og kan kjøre spillet i 8K240FPS»

Fint for deg – du kan i verste fall være kriminell.

«Jammen, jeg har en fungerende Nintendo 64!»

Fint for deg – du er en av de få.

«Jammen—»

Jeg vet ikke hvem du er, men hold deg unna artikkelen min.

Hvorfor ikke bare Switch Online?

Et legitimt argument er å påpeke at vi allerede har Switch Online – så hvorfor ikke bare bruke det? Vel, der stiller man det egentlige spørsmålet.

Alt koker ned til preferanser. Kanskje har du mange N64-kassetter og kontrollere liggende. Kanskje eier du spill som ikke finnes på Switch Online. Eller kanskje foretrekker du en autentisk boks-TV-look, men opplever at moderne TV-er har forlatt SCART, og at signal-konverteringsbokser verken gir godt bilde eller lav forsinkelse.

Dette er tross alt IKKE en tradisjonell emulator som bruker ROM-filer fra lugubre kilder. Dette er et nisjeprodukt for dem som allerede er investert i N64-økosystemet, og som lengter tilbake til en tid hvor vi brydde oss skjorta om at man ikke skulle blåse i kontaktpunktene på kassettene.

Konklusjon: hvem er Analogue 3D egentlig for?

Ved siden av å koble en autentisk Nintendo 64 til en high-end boks-TV, er Analogue 3D definitivt veien å gå i 2025. Prisen er stiv på og har landet på 270$ (jeg endte med å betale totalt 4.100 kr med frakt og toll), og tilgjengeligheten kan enda kun omtales som et forsøk på FOMO(fear of missing out). Likevel vil en løsning som kan anses som bedre fra andre steder fort koste betydelig mer.

Designmessig pryder konsollen TV-benken i et stilrent format. Den signaliserer umiddelbart at dette er et leketøy for voksne.

Likevel er dette ikke en konsoll som er lett å anbefale til hvem som helst. For dem som allerede eier kassetter og utstyr, men samtidig er aktive i N64-miljøet, er ofte ingenting annet enn autentisk maskinvare godt nok – selv om dette kommer temmelig nært for en som primært ser på seg selv som samler. Har du ikke noe imot abonnement, og er du ikke OCD-nivå besatt av skanningslinjer, gjør du deg selv en tjeneste ved å bruke Switch Online i stedet.

Men elsker du følelsen av å blåse støv av kassetter og spille dem på moderne TV-er som ikke opptar halvparten av arealet til gaming-bula di, pakker Analogue 3D dette inn i en komplett og lekker pakke. Jeg har genuint spilt mer Super Mario 64 de siste ukene enn jeg har gjort på godt over 20 år.