Levetiden til Nintendo Switch går mot slutten – i alle fall når man forbinder levetid med tiden nye spill kommer ut til en konsoll. Derfor tenkte vi at det kunne være på tide med en liten huskestue, og et lite tilbakeblikk på de beste spillene til Nintendo Switch.

The Legend of Zelda: Breath of the Wild

Det første ordentlige Zelda-spillet til Switch. Da Zelda-fans fikk spillet i hendene og gikk ut av starthula for første gang. Her er det lite annet å si enn at det var #denfølelsen. Et Zelda-spill som virket uendelig stort sammenliknet med tidligere spill i serien, og spillet var attpåtil mulig å ta med seg på farten.

Breath of the Wild var på mange måter et perfekt Zelda-spill, men på andre områder var det ikke helt det alle ønsket seg. For til tross for en stor og åpen verden, manglet spillet – ifølge mange gamere – ordentlige dungeons.

Uansett må dette være blant de mest åpenbare spillene som definerer Switch sin konsollgenerasjon.

Mario Kart 8

Mario Kart 8 var ikke et spill dedikert til Nintendo Switch. Det kom jo tross alt opprinnelig ut til Wii U. Tatt i betraktning at Wii U var en megaflopp for Nintendo, så var det kanskje ikke så overraskende at de ønsket å prøve ut Mario Kart 8 også til Switch – en konsoll med et mye bedre kundegrunnlag. Og en suksess ble det.

Med over 67 millioner solgte eksemplarer til Switch (pluss ca. 8 millioner til Wii U), så er det vel uunngåelig å kalle dette spillet en suksess. At Nintendo i løpet av spillets levetid i tillegg la til en lang rekke nye baner, gjorde at Mario Kart 8 ble en fantastisk Switch-slager.

Paper Mario: The Thousand Year Door

Dette spillet ble originalt utgitt til GameCube, men herregud hvor lenge fansen har ventet på en remake – og en remake fikk vi, og remaken var alt det fansen håpet på.

Spillet har en fantastisk historie (om enn enkel), artige karakterer, flotte baner, og ikke minst er det akkurat passe vanskelig. Det er vanskelig å komme utenom dette spillet – både for Super Mario-fans, så som fans av tur-baserte rollespill.

Super Mario Odyssey

Det er vel vanskelig å komme utenom en liste som denne uten et skikkelig Mario-spill på lista. Og dette Mario-spillet er en absolutt selvfølgelighet til en liste som denne. Spillet har ikke bare fantastiske baner, men det hele er nydelig presentert – både hva lyd og bilde angår.

Som de fleste andre Mario-spill er spillet fantastisk lett å plukke opp, og byr på en akkurat passe mengde utfordringer – både for drevne og ikke fullt så drevne spillere.

Animal Crossing: New Horizons

Spillet var veldig «in» i tiden rundt da spillet kom ut. Det traff mange gamere rett i sjelen – og det midt under covid-pandemien. Med større muligheter for tilpasning enn noen gang tidligere, hjemmesnekring av møbler, øyhopping med mer – dette var på mange måter et steg videre for spillserien.

Dessverre var det noen ting som trakk litt ned. Det var lite variasjon i personligheter mellom innbyggerne, og spillet fikk ikke like mange oppdateringer i etterkant slik man håpet på. Vi håper at Nintendo korrigerer dette i oppfølgeren som kommer ut til Switch 2 (en gang i 2026 kanskje?)

Super Smash Bros. Ultimate

Heller ikke dette spillet var eksklusiv for Switch, idet originalen også kom ut til Wii U. Uansett. Med et større karakterutvalg enn noen gang før, enda flere baner, og langt dypere tilpasningsmuligheter, kunne dette spillet stå på egne ben på Switch. Slagordet “Everyone is here” var ikke bare markedsføring – det var et løfte som ble innfridd.

Kampanjemodusen World of Light la vekt på «Spirits», en kreativ måte å inkludere figurer og spillserier som ikke fikk en plass på karakterlisten, men som fortsatt fikk skinne. Og Ultimate leverte virkelig når det gjaldt fanservice: fra storslåtte innslag som Sora og Sephiroth, til mindre mainstream-helter som Richter Belmont og Terry Bogard.

Dessuten videreførte spillet støtten for GameCube-adapteren fra Wii U, slik at man fortsatt kunne “smash’e” som i 2001. Dette føltes som en komplett feiring av serien – en ultimat pakke som Satoru Iwata garantert ville vært stolt av.

Mario Party Jamboree

Det er ikke noen selvfølge at Mario Party havner på en liste som denne, men denne konsollgenerasjonen har faktisk et riktig godt Mario Party-spill. For her får man en god blanding av nytt og gammelt. Blant annet vil du kunne spille på brett fra Mario Party 1, 2 og 3, og i det videre kan du spille minispill fra de samme klassiske spillene! Denne gangen sørget utviklerne også for å legge inn en advarsel mot å bruke håndflaten til å styre spaken i enkelte minispill (da dette kan føre til blemme i hånda.)

Ikke nok med det. Utviklerne gjorde sitt ypperste for at rundene skulle gå fort. De seneste spillene i Mario Party-serien har blitt litt «bloated». Med det mener jeg at rundene erfaringsmessig tok unødvendig lang tid, idet mye tid ble brukt på unødvendige dialoger og mellomsekvenser.

Fire Emblem: Three Houses

Fire Emblem: Three Houses har gitt Fire Emblem-samfunnet mer enn bare en god dose memer på sosiale medier; det ga fansen en dyp og intrikat historie, der du som spiller måtte ta nyanserte valg som sjelden føltes svart-hvitt. Den indre konflikten oppstod like gjerne i deg selv som på slagmarken.

Three Houses var ikke bare det første spillet på storskjerm siden Radiant Dawn på Wii, men også hovedseriens første HD-tittel. Fire Emblem hadde på det tidspunktet aldri sett bedre ut ved lansering, og selv om Engage senere skulle komme ut med tekniske forbedringer, var det fortsatt Three Houses sin konsise historiefortelling og sterke egenart som virkelig befestet seriens plass i moderne taktikk-RPG-historie.

Xenoblade Chronicles X: Definitive Edition

Dette er ikke den første porten nevnt på denne listen, men det er definitivt én som fortjener sin plass.

Xenoblade kan, litt flåsete, oppsummeres som «anime Runescape på steroider.» Du klikker på en fiende, og spillet utfører en god del av magien for deg med autoangrep og spesialferdigheter.

X, derimot, bringer en helt egen dybde som de tidligere spillene i serien ikke hadde – nemlig kjempesvære og sexy mechs. Det å få kontroll over disse maskinene ga kampmekanikken en etterlengtet dybde man sårt trengte, samt fungerte de også som framkomstmiddel i det som en gang ble oppført i Guinness rekordbok som verdens største spillkart tilbake på Wii U.

«Open world» har ofte blitt brukt som et markedsføringsbegrep for å lokke spillere inn, men i Xenoblade Chronicles X fikk man en reell formel: en kombinasjon av presentasjon, historieprogresjon og spillmekanikk som faktisk utnyttet kartets størrelse og variasjon. Ikke bare som et punkt på baksiden av etuiet – men som en integrert del av opplevelsen.

Monster Hunter Rise: Sunbreak

Et tredjepartsspill vi rett og slett ikke kunne utelate fra denne listen. Selv om Rise etter hvert ble en multiplattformtittel, startet det som en eksklusiv Switch-utgivelse – og imponerte stort, til tross for maskinvarebegrensningene.

Spillet ble av mange sett på som en viss regresjon sammenlignet med forgjengeren World – særlig når det gjaldt grafikk og systemdybde – men konsensus var likevel tydelig: dette var en håndholdt tittel, og det den fikk til på Switch var mildt sagt imponerende.

Likevel var spillet proppfullt av det som gjør Monster Hunter så elsket – jakten på monstre, utforming av våpen og rustning, og det levende økosystemet som alltid har vært kjernen i serien. Og med utvidelsen Sunbreak fikk spillet en god, gammeldags tilleggspakke som både utvidet og foredlet opplevelsen.

Med introduksjonen av «Wirebugs», et mobilitetssystem som bygget videre på Hunter Arts fra Generations på 3DS, fikk Rise sin egen identitet. Det raske, vertikale kampsystemet ga spillet et særpreg som vil kunne stå på egne bein i serien i lang tid framover.