I lys av at spillet er blitt optimalisert for Switch 2, kjører vi på med en anmeldelse av flere Switch-spill – og dette spillet er intet unntak.
Kjent, men annerledes historie
Historien i spillet starter med at Link forsøker å redde Zelda fra Ganon, men faller i en «rift» og havner i Still World – en slags skyggeverden av Hyrule. Flere kjente karakterer blir fanget på samme måte, og onde skyggekloner tar plassene deres i den virkelige verden. Zelda slipper med nød og neppe unna, og det blir hennes oppgave å redde både Link og kongeriket.
Som i tradisjonelle Zelda-spill får helten en medhjelper. Denne gangen er det feen Tri, som gir Zelda en stav kalt Tri Rod. Denne blir selve fundamentet for spillets unike mekanikk: muligheten til å lage «echoes», altså kloner.
Lag kopier av fiendene dine
Når Zelda beseirer fiender, kan hun lære seg å skape kopier av dem, som så kjemper på hennes side. Antallet er begrenset og avhenger av både Zeldas nivå og styrken til klonene. Man kan heller ikke ha ubegrenset mange kloner samtidig.
Systemet er interessant, men det kan oppleves tungvint å stadig bytte mellom hvilke kloner man ønsker å mane frem. Kampene får også en noe passiv følelse. Spillet tilbyr riktignok en løsning: Zelda kan midlertidig forvandle seg til Link og kjempe med sverd, men dette er tidsbegrenset.
Puslespill på topp
Det er ikke bare fiender som kan kopieres. Zelda kan også lage kloner av gjenstander: trampoliner, statuer, trær, steiner og mer. Disse brukes for å løse puslespill og komme seg videre i spillet. For eksempel kan man bygge en bro av senger eller bruke trampoliner for å nå nye høyder. Også her gjelder det samme prinsippet: antallet er begrenset, slik at man ikke kan lage uendelige konstruksjoner.
Klonings- og byggemekanikken minner om en svært forenklet versjon av systemet i Tears of the Kingdom. Det fungerer greit og byr på utfordringer, men den stadige byttingen mellom gjenstander blir etter hvert et irritasjonsmoment som tar en ut av opplevelsen.
Forbedret ytelse til Switch 2
Spillet sliter med ytelsen til Switch, men til Switch 2 er forbedringen markant. Antall Frame drops i åpne området er kraftig redusert, og ytelsen er merkbart bedre. Den visuelle stilen i spillet ligner på Link’s Awakening, med en fargerik og enkel estetikk som fungerer godt. Musikken er imidleritd ikke spesielt minneverdig – særlig sammenlignet med klassikere som Ocarina of Time og Wind Waker.
The Legend of Zelda: Echoes of Wisdom er et utypisk innslag i serien. Verdenen er flott, gåtene er gode og vanskelighetsgraden balansert. Likevel ødelegges mye av opplevelsen av tungvinte systemer, svak optimalisering og anonym musikk.
Nintendo skal ha ros for å la Zelda være hovedperson og for å utforske nye ideer, men spillet når ikke helt opp til seriens vanlige kvalitetsnivå. Fans vil sikkert kose seg, men det er ingen stor katastrofe om man lar dette stå utenfor samlingen.
